Det er sjelden man kommer bort i en så mytologisert og tåkelagt kunstner som Mark Rothko (1903 – 1970). Jeg har sett mange av hans abstrakte malerier i USA ved flere anledninger, både på lerret og papir. Vanligvis kalles malemåten/stilen for abstrakt ekspresjonisme, men man kommer ikke mer på innsiden av den grunn. Språket kommer til kort når man skal plassere denne latvisk-jødiske kunstneren med amerikansk oppvekst i en kunsthistorisk kontekst. Skjønt kunsthistorikerne er mer enn ordfete og dypsindige når de tolker hans malerier.

Grunnen til at Mark Rothko nå kommer i fokus er en stor utstilling i Nasjonalmuseet, med nærmere 80 arbeider, det vil si malerier på papir. I følge museet er det den største presentasjonen av Rothko i Norden. «Mark Rothkos fargesterke og skimrende malerier revitaliserte den abstrakte kunsten og gjorde han til en av de viktigste kunstnerne i det forrige århundre». Her må vi selvsagt ikke glemme hans tunge tematikk, nemlig «tragedie, sorg, ekstase og glede» som alle hans fortolkere påstår har nedfelt seg i maleriene.

Nå er det ikke Rothkos malerier på lerret som vises i Nasjonalmuseet, men malerier på papir. Det er uvanlig at kunstnere går fra lerret og blindrammer til papir som malegrunnlag. Men i Rothkos tilfelle skyldes det et hjerteinfarkt som endret arbeidsvanene. Det ga ikke så store endringer i den fargesterke og skimrende abstraksjonsprosessen. Alle lagene med farge og «generativ glød» som en kritiker kalte maleriets sjel og menneskets følelser, fikk visst Rothko overført til sine malerier på papir.

Den «generative gløden» i maleriet er en språklig godbit. Det er noe skjult, men samtidig virksomt i visuell forstand, uten at du egentlig merker det. Hvis vi utvider perspektivet og tenker ideologisk får vi en skjult generativ glød i den amerikanske politikken, som ga samtidskunstnerne i USA under den kalde krigen et økonomisk og kulturelt løft. Den generative gløden var her CIA som pumpet penger inn i utvalgte kunstnere, utstillinger og museer som viste hvor fri og vellykket den amerikanske kunsten og kulturen var i forhold til kommunistiske diktaturer
.
Dette er et nokså gjennomgnaget tema i amerikansk kunst- og kulturhistorie. Jeg skrev om dette i Aftenposten for over 20 år siden. Om hvordan CIA via kontakter i museer og kulturinstitusjoner finansierte og markedsførte en bestemt gruppe av kunstnere og kulturarbeidere. Alt foregikk selvsagt fordekt. Kunstnerne var håndplukket av profesjonelle kuratorer og kunsthistorikere som garanterte kvalitet og økonomisk verdistigning.

Det siste var kanskje ikke så lett å holde styr på, men siden det ideologiske nettverket til CIA også omfattet finansfolk med ressurser nok til å drive kunstprisene til astronomiske høyder så kom etter hvert også den internasjonale kunsthandelen på offensiven. Kjente amerikanske samtidskunstnere som Robert Motherwell, Jackson Pollock og Mark Rothko, samt en rekke andre i «toppsjiktet», sirkulerte tett i dette celebre selskap av kunstfaglige elite, pengefolk og CIA-kontakter.

Mark Rothkos generative og myteomtalte maleri står i en klasse for seg, både hva angår pris og visuelle prestasjoner. Man vet ikke hva maleriene uttrykker, bortsett fra noen horisontale/vertikale fargefelter, enten en, to eller tre, malt på tilnærmet monokrom bunn. Det man skal merke seg er at de ulike feltene ikke har noen skarp avgrensning eller kontur. Når feltene avgrenses så utviskes fargen og vi vet ikke om fargefeltene svever eller at kunstneren har permanent linjeangst.

Jeg skjønner at kunstneren, ved å legge lag på lag med farge over lerretet, kan oppnå en større koloristisk kompleksitet i uttrykket. Det vet enhver billedkunstner, men det er elementært og intet sluttstadium for dypsindige tolkninger, selv om kunstneren har utvisket konturene. Malerisk sett er ikke Rothkos bilder noen heksekunst. Den geskjeften ligger først og fremst hos fortolkerne. De har Midas-evnen og kan forvandle Rothkos minusmaleri, om ikke til gull, så til en pengeverdi hinsides fatteevne. Den internasjonale kunsthandelen er i dag selvgående og helt uavhengig av CIA. Heksekunsten har gjort heksejakten overflødig.

Mark Rothko, Uten tittel, 1959, privat samling © 2023 Kate Rothko Prizel & Christopher Rothko / Artists Rights Society (ARS), New York / BONO

Mark Rothko, Uten tittel, 1969, National Gallery of Art, Washington, gave fra The Mark Rothko Foundation, Inc., 1986.43.275 © 2023 Kate Rothko Prizel & Christopher Rothko / Artists Rights Society (ARS), New York / BONO

Nasjonalmuseet:
Mark Rothko. Malerier på papir.
Varer fra 16. mai til 22. september 2024.
Mark Rothko

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.