Kunsthall Stavanger – Hannah Quinlan og Rosie Hastings – Bleak House LO-04. Foto: Erik Sæter Jørgensen.

Den britiske kunstnerduoen Hannah Quinlan og Rosie Hastings presenterer nå i Stavanger Kunsthall et spektakulært kunstprosjekt med kuriøse objekter. Tittelen «Bleak House» er hentet fra Charles Dickens berømte roman, som visstnok skal danne det historiske bakteppet for utstillingen. Det vil si 15 innsamlede dukkehus fra 1800-tallets borgerlige livsstil, samt noe lydverk og originale etsninger. I Kunsthallens presentasjon av utstillingen kan vi lese følgende: «Verkene kretser rundt det ofte ignorerte forholdet mellom arkitektur og konstruksjonen av identitet, maktdynamikk og samfunnsnormer».

Naturlig nok ser de 15 dukkehusene nokså nedslitte og bleike ut, selv om de er montert på moderne stålsokler. Her har tidens tann gjort jobben sin og gitt småhusene en historisk aura som står i kontrast til den stil- og stålsikre og modernistiske montasjen. Det er en raffinert presentasjon, men uomtvistelig en radikal estetisering av forfallet i dukkehusene. Kunstnerduoens vinkling mot atmosfæren og de sosialpolitiske strukturene som er bærende i romanen «Bleak House» virker her ideologisk konstruert og lite i samsvar med de utstilte dukkehusene.

Det historiske forfallet i de utstilte dukkehusene er altså noe annet enn et tegn på victoriatidens makt og undertrykkelse. Forfallets historikk i deres nedslitte tilstand forteller oss tvert imot at victoriatidens kvinnesyn og politiske overgrep er forbi. På den annen side kan man naturligvis betrakte victoriatidens kvinnesyn og maktforhold ut fra datidens dukkehus slik de ble utformet med presisjon, skjønnhet og rolleforståelse, men da ut fra et mer relevant materiale som faktisk uttrykker disse kvalitetene.

Kunsthall Stavanger – Hannah Quinlan og Rosie Hastings – Bleak House LO-02. Foto: Erik Sæter Jørgensen.

Kunstnerduoen går ikke inn i en slik vinkling, naturlig nok, de mangler historisk dokumentasjon. I stedet utroper de utstillingens nedslitte dukkehus til kunstverk og simsalabim så er de på innsiden av victoriatidens sosiale og politiske maktforhold. «Kunstverkene som presenteres i «Bleak House», viser hvordan samfunnsidealer er kodet inn i miljøene vi bygger, og de legger for dagen de strukturene som opprettholder disse begrensningene».

I dette kunstneriske forvandlingsgrepet åpnes det for alskens vinklinger på et historisk materiale. «Utstillingen på Kunsthall Stavanger ser på våre forestillinger om hjemmet fra et skeivt og feministisk ståsted». I prinsippet betyr det at dukkehusene ikke er interessante i seg selv som historiske budbærere av kulturelle tradisjoner og pedagogiske idealer, men i den grad de dokumenterer sosiale og politiske maktstrukturer. Selve leke-dimensjonen ved dukkehusene, og deres sosiale og pedagogiske funksjon er langt eldre enn victoriatidens klasseforskjeller og romanen «Bleak House».

Akkurat den tematikken om sosiale forskjeller, fattigdom og politiske maktstrukturer er langt eldre enn victoriatiden og dens klassebetente dukkehus. På det punkt forundrer det meg at kunstnerduoen ikke har noen referanser til den meget omtalte romanen «Miniatyrmakeren» som utkom i 2014. Handlingen foregår i Amsterdam omkring 1686 og utspiller seg i et herskapelig hjem der husfruen utvikler et spesielt forhold til et vakkert dukkehus, og dets gåtefulle skaper – miniatyrmakeren.

Jessie Burtons roman har mange referanser til hollandsk 1600-tall, til religiøs og politisk overstyring, samt sosiokulturelle normer som ikke bare preger herskapshus, men også datidens dukkehus. Her burde den skeive kunstnerduoen kunne hente inspirasjon, i det minste oppgitt Jessie Burtons roman som en interessant og informativ kilde til dukkehus-tematikken. Burtons roman er jo ikke bare et språklig-litterært produkt, men også en kunstnerisk fokusering på dukkehuset som sosiokulturell metafor.

Kunsthall Stavanger – Hannah Quinlan og Rosie Hastings – Bleak House LO-01. Foto: Erik Sæter Jørgensen.

Det forundrer meg også at ikke Kunsthall Stavanger benyttet anledningen til å trekke Henrik Ibsens skuespill «Et Dukkehjem» inn i sin presentasjon av utstillingsprosjektet, som jo i høy grad tematiserer kvinnesak, frigjøring og sosiale maktstrukturer. Om ikke på skeive premisser så iallfall som eksempel på at Ibsen stiller samfunnsproblemer til debatt, og det med høy grad av sosial innsikt og litterært engasjement.

Hva selve utstillingen «Bleak House» angår så mangler den en samlende ide. Utgangspunktet med de 15 dukkehusene på sorte stålsokler er visuelt ansporende, men både estetikken og dukkedimensjonen blir kvernet rundt og dekonstruert til nonsens i kunstnerduoens politisk/ideologiske kjøttkvern. Sammenhengen mellom lekeaspektet i dukkehus og arkitekturidealer blir ikke utdypet, men forsvinner i den røde kjøttsausen som et tåpelig kjønnsproblem.

Det er mange interessante problemstillinger som ligger implisitt i de 15 dukkehusene. Særlig gjelder det lekeaspektet og arkitekturtenkningen, som i et aktualisert perspektiv kunne peke på masseproduksjonen av byggeklossleker og moderne arkitekturidealer. Her ligger det mer enn nok av sosialpedagogiske styringsprinsipper og politiske maktstrukturer man kan utforskes, men lite av skeiv kjønnstenkning. Det er vel derfor kunstnerduoen heller vil surfe rundt i victoriatidens kjønnsfascistiske heksegryte. Men ikke glem at de utstilte dukkehusene, som på sitt vis er visuelt vakre, har utgått på dato.

Kunsthall Stavanger:
«Bleak House», installasjon med dukkehus, lydverk og etsninger
Varer fra 26/10 til 11/02, 2024

Kjøp Paul Grøtvedts bok!