Danmark vil gjøre knefall for islam – om Folketinget vedtar det lovforslaget som sentrum/høyre-regjeringen under statsminister Mette Frederiksens ledelse la frem før helgen om å gjøre det straffbart å brenne religiøse skrifter på offentlige steder.
​

Dette straffebudet retter seg særlig mot å destruere Koranen, men omfatter ødeleggelse av alle religiøse bøker i det offentlige rom. Folk som forhåner skrifter som andre anser som hellige, risikerer inntil to års fengsel.
​

Danmark er i ferd med å gjeninnføre den blasfemibestemmelsen som i landets straffelov ble fjernet bare for seks år siden. Norge var tidligere ute med å avkriminalisere blasfemi. Dette var en straffebestemmelse som hørte en annen tid til. Vårherre har nok vent seg til større utfordringer enn å bli vitset med. Troende mennesker bør slutte med å forarges på Guds vegne.
​

Utenriksminister Lars Løkke Rasmussen tilsto åpent og ærlig at det er frykten for vold og terror fra islamske miljøer som ligger til grunn for lovforslaget. Han fremholdt at koranbrenning på dansk jord gjør det vanskelig å bygge allianser.

​Denne spaltist har liten sans for å brenne Koranen, Bibelen og andre religiøse skrifter. Dette er primitivt og kan oppleves sårende og krenkende.

​På den annen side er slike handlinger en ytring og da kommer vi til sakens kjerne: Ytringsfriheten. Ytringsfrihet er et menneskes rett til å mene det andre måtte mislike. Derfor bør koran- og bibelbrenning ikke gjøres straffbart. Slike straffebud underminerer en av de viktigste menneskerettighetene: Retten til frie ytringer.

Ytringsfriheten må omfatte også retten til å hevde meninger uten mening og forstand. Ellers begir staten seg inn på en glidende skala hvor enkelte meninger tåles, mens andre blir straffeforfulgt. Og det er her den danske regjeringen befinner seg ved å være ute av stand til å definere hva som er en straffbar forhånelse av religiøse skrifter og følelser. Da gjør dommerne i retten seg til synsende smaksdommere.

Vi er ikke uten parallell tenkning i Norge heller. Da avisen Magazinet i 2006 gjenga tegninger fra Jyllands-Posten av den islamske profeten Muhammed, ble det et fryktelig spetakkel. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre lot være å stille seg bak redaktør Vebjørn Selbekk og avisens rett til frie ytringer. Støre begynte i stedet å krype for autoritære islamske krefter. Domprost Olav Hauge i Oslo ble sendt til Midtøsten for å late som om det offisielle Norge hadde noe med saken å gjøre. Støre burde i stedet ha klargjort at dette ikke var noen myndighetssak i Norge fordi staten ikke kan underkjenne menneskerettighetene bare for å tekkes autoritære islamister.

Jonas Gahr Støre ble satt på prøve – og strøk til eksamen. Han har også senere opptrådt ettergivende overfor de av mørkets krefter som vil norske verdier til livs. Som utenriksminister løy han om sin kontakt med den palestinske terrororganisasjonen Hamas – helt til en Hamas-leder selv i et NRK-intervju bekreftet kontakten. Når det gjelder forsvar av norske verdier overfor islam, er Støre en lite pålitelig fyr.

Noen prøver å skille mellom ytringer og handlinger. Det er et meningsløst skille. En som går i 1. mai-tog uten å si et eneste ord eller bærer en eneste plakat, gir likevel uttrykk for en ytring. Ved sin handling – ved sitt blotte nærvær i opptoget – gir vedkommende sin støtte til 1. mai-dagens idégrunnlag. De som sommers tid går i Pride-tog, benytter seg også av ytringsfriheten – uten nødvendigvis å si ett eneste ord.
Nå skal danskene tvinges til å lære seg å krype for islam.