Klassekampen er stadig på let etter venstreradikal kanon-litteratur, det vil si bøker og skrifter som kan belyse og bekrefte hva som er av politisk og kulturell verdi for venstreradikale lesere. Her dreier det seg primært ikke om en litterær og kunstnerisk kanon. Nei, Marx forby, det er en bakstreversk og borgerlig kanonforståelse. En venstreradikal kanon på litteraturens område er egentlig en selvmotsigelse, for det er jo ikke det litterære skjønn som skal utvikles og finslipes, men den politiske dømmekraften. På den annen side har kanon-normene vært et historisk viktig prosjekt for den borgerlige dannelsen og kulturen, noe venstresiden alltid har motarbeidet.

Historisk sett vrimler det allikevel med verker om venstreradikal tenkning og ditto teori som kan få folk til å filosofere i andre baner. En særlig aktualitet har den franske sosialfilosofen og anarkisten Pierre Joseph Proudhon, som på midten av 1800-tallet stilte det radikale spørsmålet: «Hva er eiendom?». Spørsmålet er komplekst, men svaret fra Proudhon er enkelt: «All eiendom er tyveri». Det er her Moxnes-saken blir relevant. Når Rødt-lederen rapper et par solbriller på Gardermoen så er det ikke tyveri, han bare flytter på tyvegods.

Egentlig er det en politisk heroisk handling som avslører eiendomsforholdenes løgnaktige basis i de borgerlige samfunn. Han trenger selvsagt ikke å ha lest Proudhon, for en oppdatert kommunist ligger slike impulshandlinger i blodet. Å stjele tyvegods handler om politisk frigjøring, samtidig som eiendomsaspektet gradvis går i oppløsning. Politisk sett er det en genistrek som nullstiller eiendomsretten og får produksjonsprosessen over på et demokratisk spor. Proudhons bok «Hva er eiendom?» bør så avgjort bli et fast innslag i venstresidens litterære kanon.

Så klart det er nyttig for dagens sosialister og kommunister å lese de marxistiske «kirkefedrene». Jeg ser at også Audun Lysbakken (SV) har frisket opp sitt politiske tankeliv med nylesning av den italienske marxisten Antonio Gramscis «Fengselsopptegnelser». Det er ikke akkurat skjønnskrift for skolebarn å lese om Gramscis plager og politiske refleksjoner under det lange fengselsoppholdet. Fascistene dømte ham til 20 års fengsel, de fleste av dem sonet han i sykdom og fysiske straffetiltak, før han omsider døde.

Allikevel klarte han å utforme en postrevolusjonær filosofi og politisk strategi som i liten grad fikk gjennomslag hos borgerliggjorte marxister med universitetsgrader og sosialt næringsvett. Gramscis syn på slike intellektuelle, som for eksempel Audun Lysbakken, var ikke særlig oppbyggelig. De hadde ingen erfaring med arbeidslivet eller arbeiderklassen, så deres intellektuelle utrustning og tenkemåte var ubrukelig i kampen for sosial rettferdighet og respekt. Det borgerliggjorte intellektet kunne man ikke stole på, mente Gramsci, det hadde alltid en dobbel agenda.

For Gramsci var det av største viktighet å utdanne og utvikle intellektet og fornuften hos den arbeidende klassen. Altså en frigjøringsimpuls som kom nedenfra, for i neste omgang å erobre en hegemonisk likevekt i samfunnet. I dag er «Den lange marsjen gjennom institusjonene» så godt som fullført, men ikke med arbeiderklassens intellektuelle i posisjoner. Nei, her sitter det hovedsakelig borgerliggjorte intellektuelle som flagger marxisme etter behov og ellers meler sin syke mor.

Klart det er kjekt å lese Antonio Gramsci og gi hans skrifter kanonisk status på en venstreradikal litteraturliste. Det vil neppe glede den arbeidende klassen, som aldri har hørt om noen kanonstatus. Ordet «kanonføde» derimot kjenner de godt og da er de på hjemmebane, for ikke å si slagmarken, der de fødes og dør på et blunk. Det fikk neppe noen til å tenke i andre baner, bortsett fra de italienske terroristene på 1970-tallet som syntes «Den lange marsjen mot makten» gikk for sakte.

Problemet med Antonio Gramscis postrevolusjonære tenkning og politiske strategier var at han bommet radikalt i forståelsen av den borgerlige kulturens historiske bærekraft og den moderne kapitalismens tilpasningsdyktighet. Dette er normalsituasjonen for Audun Lysbakken og hans likesinnede på venstresiden. De er i dag borgerliggjorte til fingerspissene og deres venstreradikale engasjement får stadig et mer komisk skjær. Ikke så rart at de har behov for å tenke i andre baner, men hvorfor ikke klekke ut en kanon på litteraturens og kunstens egne premisser? Det er her frigjøringen ligger, ikke i den politiske tvangen.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!