Hamar Arbeiderblad skjønner hverken Document eller verden rundt seg

«En liten, men innbitt frigjøringsbevegelse av vaksinemotstandere inntok Hamar tinghus denne uka. Bak prinsipielle spørsmål om arbeidsrett gløder en grunnstemning preget av mistro til myndigheter,» lyder ingressen til Hamar Arbeiderblads (HA) kommentarartikkel lørdag.

En «liten frigjøringsbevegelse» på omkring 70 personer, kategorisert som vaksinemotstandere grunnet sin potensielle skepsis til koronainjeksjonen, som med rette fremmer en grunnstemning preget av mistro til myndigheter, ettersom myndighetene har løyet til folket i åresvis. Mistenkeliggjøring av en opposisjon redaksjonen ikke forstår, det er vinkelen HA foretrekker, ikke at myndigheter har handlet på en måte som enkelte av rettens aktører omtalte som «panikk.»

Kommentaren, forfattet av sjefredaktør Katrine Strøm, fremstår som en avledningsmanøver fra den historiske rettssaken som fant sted i deres lokale område forrige uke. Isteden for å gå i dybden på hva rettsprosessen inneholdt av bevis og manglende bevis, snus det rettsbetjenten kalte «den største folkevandringen (han hadde sett) på Hedemarken,» altså en overveiende interesse fra offentligheten til å følge med på hva som foregår i norsk rettsvesen vedrørende koronapolitikk, til å omhandle «antistatlige vaksinemotstandere,» i skikkelig woke-ånd.

Ifølge HAs beskrivelse av rettens tilskuere, skulle man nesten tro de flotte og nysgjerrige eldre damene utgjør en slags antistatlig strikkemafia.

For bak fluktstolene, strikketøyene, tv-kannene, bak anti-Fauci-brosjyrene og skyggeluene med QAnon og «Vanlige Folk» på, vaker ikke bare vaksineskepsisen og livsstilspositivismen.

Om den QAnon-hatten er fri fantasi eller om den faktisk var tilstede under rettssaken vet jeg ikke, for jeg var opptatt av å følge med på selve rettsprosessen.

Men Strøms fokus ligger ikke på Hamar kommunes manglende medisinfaglige grunnlag for å omgjøre en nasjonal anbefaling til instruks, hun reagerer ikke på at hverken Hamar kommune, Helsedirektoratet eller kommunens leger har gjort egne vurderinger, eller lest dokumentasjonen fra helsemyndighetene i sin helhet før de innførte et helt unødvendig testregime og indirekte vaksinetvang. Det var den som skulle koste Iris Frohe jobben, og at det er her det butter for vanlige folk og gjør at de har en dalende tillit til myndighetene.

Det Strøm fokuserer på er Documents rapportering fra rettssaken. Kommentarartikkelen er en rapport av våre reportasjer, i et sammensuriet av hatter og strikketøy. Og kanskje er det fordi, som hun sier selv, denne gangen var det HA som var «alternativ.»

En ting skal Strøm ha, hun har iallfall sett på DocTV og dét er hyggelig, selv om hun unngår å nevne undertegnede ved navn, tross omtale gjennom flere avsnitt.

Det frister å dra en sammenligning mellom HA og Harry Potter-serien, og rope «Voldemort» fra fjelltoppene, men sannheten er at jeg setter stor pris på Strøms kommentarartikkel. Den har bragt meg smil og latter, og det beste av alt: reklame for DocTV.

«Det hviler på oss, deg og meg, at sannheten kommer fram, og at Document fortsetter å være det mediene egentlig skal være. En vaktbikkje. Uten dere, klarer ikke vi det. Uten oss sitter dere igjen med medier som løper myndighetenes ærend. Så: Vipps!». Salven fyres av fra kvinnen som sekunder tidligere har hatt rollen som journalist og rettsreporter, live fra Hamar tingrett.

Så veksler hun tilbake til saken hun spiller opp til redaktør Hans Rustad og hans sidekick, Documents forlagsredaktør Christian Skaug. Foreløpig dom er en totalslakt av rettssakens ene part. «Her er det total ansvarspulverisering fra hvert eneste offentlige ledd. Man blir tom for ord», slår hun fast – etter å ha brukt ganske mange ord på å beskrive hvor skakkjørt Norges byråkrati og helsemyndigheter er. I denne saken er det, kort oppsummert, hele Hamar kommunes ledelse, FHI, Helsedepartementet, Legemiddelverket – og sist, men ikke minst, Verdens Helseorganisasjon WHO.

Det ser imidlertid ut til at Strøm sliter med å forstå hvilken rolle Voldemort har i Document, så det kan jeg oppklare: Jeg er journalist, med ansvar for DocTV. Det betyr at jeg rapporterer, skriver, er programleder og lager TV – og med det reklamer, for vi i Document har mange hatter, ettersom vi ikke er en stor redaksjon med millioner i statsstøtte. Så må det gjerne harseleres med tinnfoliehatter, de viser seg å være mer treffsikre enn klimakrystallkulene til NRK og resten av regimetro medier i Norge. Jeg mistenker dog at mitt yngre vesen ikke passer inn med hverken strikkemafiaen i rettslokalet eller favoritt-stereotypen «den hvite gamle mannen», jo, for hun har ingen problemer med å navngi hverken Christian Skaug eller Hans Rustad. Men «kvinnen» er altså journalist.

Det morer meg også, at Strøm åpenbart hverken fanger opp ironi eller humor når hun omtaler reklamesnutten vi ofte bruker i DocTV. Hun må ringe redaktør Hans Rustad for å spørre hva vi mener med «antistatlig». Og forståelsen for hvorfor hun må det åpenbarer seg i neste avsnitt, når hun med, det jeg oppfatter som forundring, gyver løs på sammenligninger, historie og dagens politikk, satt i sammenheng. Det gjelder å både kunne historie, huske nyhetsbildet og å være oppdatert, for å forstå hva som foregår, og det er nettopp fordi dette er mangelvare i medie-Norge, at Document har blitt Gasellebedrift fire år på rad, som Strøm påpeker innledningsvis. Vi vokser hvert år.

Jeg vil rette en takk til Strøm. Hun har i det minste brukt tid på å se en sending og lese opptil flere artikler på Document, det er tydelig. Og det er slett ikke alle våre kritikere som går så grundig til verks! Tvert imot, ofte skytes kritikken fra folk som har lest at Document er sånn og slik, et eller annet, annet sted.

Så tusen takk, Katrine Strøm, for reklamen og ikke-omtalen, for din forundring og nysgjerrighet, og sist, men ikke minst: gleden du ga oss.