Foto: Iwan Baan

I over 100 år har radikale kunstnere provosert borgerskap og pengefolk. Poenget var å bryte ned den borgerlige kulturen og smaken som dominerte samfunnet og det sosiale felleskapet. Klart mange ble krenket og såret av denne kunstneriske strategien, men det var en pris borgerne måte betale, mente kunstnerne, for at samfunnet skulle bli mer demokratisk. Det handlet altså om en bedre fordeling av den kulturelle kapitalen og da måtte selvsagt borgerskapet få svi på pungen.

En helt annen vinkling ble vi nå kjent med etter åpningen av det nye Nasjonalmuseet. Den norske kunstneren Per Inge Bjørlo, som er godt representert i museet, føler seg dypt krenket over å ha blitt plassert i Søylesalen sammen med verker fra milliarddøtrene Fredriksens samling. Til Klassekampen sier kunstner Bjørlo at «Det oppleves veldig ubehagelig at mitt kunstverk nå er plassert så nær Fredriksen-samlingen, for det er en verden jeg ikke tilhører». Ja, Bjørlo føler endog at han befinner seg i en gisselsituasjon.

Stakkars følsomme kunstner, som blir mer krenket av Fredriksen-døtrenes rikdom enn oppglødd av å dele rom med et knippe internasjonalt berømte kunstnere. Det er vel det som kalles småmannsgalskap. Egentlig er det vel Fredriksen-døtrene som har havnet i en gisselsituasjon, hvis utlånte verker er tvunget til å dele plass med en så oppskrytt og intetsigende kunstner. En normalt utrustet person ville blitt beæret ved et slik selskap, men kunstneren Per Inge Bjørlo er ikke av den sorten.

Foto: Iwan Baan

Som alle venstreradikale kunstnere forakter han folk med penger og kultur. De er til for å krenkes og utstøtes, selv om de helt fra Nasjonalgalleriets opprettelse i 1836 har donert store mengder verdifull kunst til samlingene. Det er faktisk velstående borgere med mye kulturell kapital som har muliggjort at våre største kunstnere fikk utviklingsmuligheter og ble berømte. Per Inge Bjørlo vil aldri havne i den klassen. Han er et produkt av en statsfinansiert kunstpolitikk som mener kreativiteten er et offentlig ansvar. Da er det ikke så merkelig at kunstnerne blir sosialt ensporet og opplever nærkontakt med pengefolk som krenkende.

Den venstreradikale kunstpolitikken uttørker ikke bare kreativiteten, den utvikler også et stivbeint kunstner-ego med idiosynkratiske tilbøyeligheter. Vi ser det tydelig hos Per Inge Bjørlo, som er psykisk overfølsom for vakre damer med mye penger. For øvrig har Bjørlo også en annen kritisk kommentar til Nasjonalmuseet, som går på Museets deponeringsavtale med Fredriksen-døtrene. Dette er en viktig sak å drøfte, men i denne overfølsomhetens selvplageri blir dette temaet helt malplassert.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!