Økende kriminalitet, rekordhøy inflasjon, rekordhøye drivstoffpriser, truende strømrasjonering, truende matmangel… Samfunnets grunnleggende funksjoner har sluttet å virke: skole, helsevesen, politi, domstoler, sosialtjenester, infrastruktur – ja, i prinsippet svikter alt.

Det siste er kaos på landets største flyplass, med mistede fly til tross for mange timers kø for de som reiser. Ventetiden for dem som trenger å fornye passet, er ni måneder, og for å få utstedt et midlertidig pass må du stå i kø utenfor politistasjonene i to dager. Nå vil regjeringen også forhindre at skattebetalere slipper unna kaoset: Det diskuteres nå en «exitskatt» for dem som prøver å emigrere.

Nei, det er ikke Venezuela jeg beskriver, men Sverige – landet som for bare noen år siden ble vurdert til å være blant verdens mest velfungerende, men som nå i økende grad sammenlignes med en failed state.

Noe som fascinerer meg, er at utviklingen har blitt sett på som et resultat av naturlover – noe som må skje og ikke kan påvirkes av politikere – og at politikere ser ut til å ville fremstå som inkompetente. De har hevdet at de «var naive» og «ikke så det komme», og når det stormet for mye rundt dem, har de valgt å forlate vervene sine og akseptere internasjonale toppstillinger.

Det er nettopp dette, at våre politikere er så hjertelig velkommen innenfor FN, WHO eller de globale selskapene, som får varselklokkene mine til å ringe: Er våre politikere virkelig så inkompetente? Har de virkelig gjort sitt aller beste, men av ufattelige grunner hatt konstant uflaks? Utviklingen har fått meg til å tvile på det scenariet, og jeg har i stedet begynt å leke med tanken om at våre politikere er ekstremt kompetente.

«The desired end state»

Alt avhenger av hva målet er. Alt avhenger av hva som med militær terminologi er «the desired end state» – og det er her de fleste gjør den første og største feilen: Vi antar at våre makthavere handler med folkets beste i sinne, rett og slett fordi det tar på å tenke at vi egentlig ikke betyr så mye for våre ledende politikere og finansfolk.

Men situasjonen i Sverige er nå blitt så alvorlig at stadig flere faktisk begynner å stille spørsmål om politikernes prioriteringer. Johan Ingerö, kristdemokrat og lederskribent, skrev tirsdag følgende på sin Facebook-profil:

«I dag meddelade SCB att inflationen har nått 7,2 procent. Det är den högsta siffran på över trettio år – dvs sedan före den stora 90-talskrisen.

Statsministern är ekonom. Finansministern har studerat ekonomi. Regeringskansliet överlag är fullt av ekonomer. Jag är *inte* ekonom, men det räckte faktiskt med lite allmänbildning och ett någorlunda dagligt intag av nyheter för att kunna se detta komma.

Det började med den vettlösa energipolitiken, där planerbar el stängdes av och gjorde oss väderberoende. Att det skulle leda till prischocker visste både företag och myndigheter långt innan. De varnade för det, men regeringen satt fast i tomma slagord och körde på utan att lyssna.

Nu har el- och drivmedelspriserna fortplantats genom hela livsmedelssektorn och chockhöjt matpriserna. Vilket gröper ur plånböckerna på vanligt folk. Inflation drabbar alltid hårdare ju mindre man tjänar och ju mer av ens konsumtion som utgörs av basvaror som inte kan väljas bort. Den rike kan vänta med att köpa nästa båt, men den fattige kan inte vänta med att köpa nästa brödlimpa.

Kriget har naturligtvis påverkat, inte minst för att Ryssland och Ukraina producerar 30 procent av världens vete. Men det var inte kriget som höjde drivmedelsskatten sju gånger, stängde av sex kärnkraftsreaktorer, satte ett skyhögt mål för utspädning av diesel, drog igång jätteprojekt med höghastighetsbanor samtidigt som väg och järnväg tilläts förfalla eller tvingade fram miljardsubventioner av instabil vindkraft.

Den vanskötsel Sverige utsatts för har helt enkelt kommit ifatt oss nu. Och det finns inga som helst planer i regeringskansliet på att försöka vända skutan. Energipolitiken är fortsatt helt fokuserad på vind, dieseln ska fortsätta spädas ut.

Och då har jag inte ens nämnt rekordlånga vårdköer, rekordblodig vår med över trettio dödsskjutningar eller den skyhöga arbetslösheten.

Det här fungerar inte längre. Jag vill vara optimistisk. Men om vi inte vänder kurs i höst så kommer det bli en smäll i Sverige vars like inte hörts på väldigt länge.»

La meg derfor ta på meg foliehatten og slå fast: There is a method to the madness. Utviklingen i Sverige er så alvorlig at det burde være statistisk umulig, som regjering, å «mislykkes» med et slikt resultat. Men hvis våre regjeringer har jobbet i så mange år for å få til en kollaps av samfunnet, må det være et mål de prioriterer høyere enn folket – og et slikt mål finnes: Agenda 2030.

Et nedprioritert folk

For en drøy uke siden ble FN-toppmøtet Stockholm +50 avsluttet. Navnet antyder at møtet var et femtiårsjubileum for møtet som ble holdt i Stockholm i 1972, og som ble startskuddet for klimabevegelsen og det grønne skiftet. Ikke mye har lekket fra Stockholm +50. I praksis har de nøyd seg med å si at verdens ledere nå er enige om å gjøre enda mer for å «redde planeten», og at de nå må gå fra tanke til handling – og store endringer må til for å presse gjennom det grønne skiftet, som igjen vil føre til til Agenda 2030 og den nye verdensordenen, hvor dine og mine eiendeler blir omfordelt til de superrike.

Eller som prosjektets slagord lyder: «You’ll own nothing – and be happy!»

Den svenske (og for den saks skyld også den norske) regjeringen har signalisert at den ikke bare ønsker å nå det grønne skiftets «desired endstate» slik det er formulert av Stockholm +50, men også gjøre det så raskt at man er best i klassen.

For å få den gullmedaljen må de få folket i landet sitt til å slutte å reise, slutte å spise kjøtt, slutte å konsumere, slutte å belaste samfunnet, slutte å konsumere naturressurser – og samtidig kvitte seg med dem Bill Gates kaller «useless eaters» – mens folket er opptatt med ting som hindrer det i å gjennomskue det politiske spillet. Kort sagt, de må skape akkurat et slikt samfunn som nå vokser frem, hvor vår eiendom, vår selvbestemmelse og våre friheter og rettigheter gradvis tas fra oss mens vi holdes opptatt av konflikter.

Fortsetter det etter prognosene, vil vi kjempe for vår overlevelse neste vinter. Likevel handler ikke politikerne våre for å hjelpe oss, og i den mangelen på handling finnes alle svarene vi trenger.

Vi blir fortalt at vi – dessverre – må ofre for å redde planeten. Vi blir fortalt at alt skyldes klimaendringer, pandemien eller krigen og at myndighetene våre er lei seg for det som skjedde, men dessverre er maktesløse. Men de har ikke vært naive. De har sett det komme – og de har også vært med på å skape det samfunnet vi nå lever i, og det vi snart vil møte. For det må de stilles til ansvar. Forhåpentligvis får vi lov til å stemme i september.