Regjeringen greide heller ikke denne gangen å motstå fristelsen til å delta i FNs regelmessige hatfest mot Israel under åpningen av høstsesjonen.  Hele 34 medlemsland i FN, hvoriblant tre medlemmer av Sikkerhetsrådet, USA, Storbritannia og Frankrike, uteble fra arrangementet som ble arrangert for å gjenoppfriske den famøse Durban-erklæringen fra 2001 om bekjempelse av rasisme, rasediskriminering og fremmedfrykt.  Den erklæringen rettet seg spesielt mot Israel som det eneste landet i verden hvor FN fant det riktig å «…uttrykke bekymring for den vanskelige situasjonen til det palestinske folk under fremmed okkupasjon …»  Norges FN-delegasjon hadde hverken da eller under senere møter om emnet noe problem med å slutte seg til kritikken.

Da spørsmålet dukket opp om Norges holdning til FNs 20-årsmarkering i år, og det var klart at toneangivende vestlige land ville boikotte arrangementet, fikk utenriksministeren under et møte om norske prioriteringer under FNs 76. generalforsamling, en direkte forespørsel fra MiFFs leder, Conrad Myrland, om Norges holdning til arrangementet.  Hun svarte med å innrømme at hun «ser utfordringene,» men gjorde likevel et annet valg enn våre vestlige allierte.

Regjeringens opptreden i FN i saker som gjelder forhold i den arabisk-israelske konflikten hvor man «ser utfordringene,» men likevel ikke makter å føre en politikk som tydelig gjenspeiler en ivaretakelse av norske interesser og som er i pakt med en rettsfølelse som er allment utbredt blant nordmenn, skaper et behov for nærmere forklaring.  Norge har ingen klar interesse av å målbære diskriminerende anklager mot noen som helst annen stat som er medlem av FN, og slett ikke mot Israel som vi har all grunn til å ha et nært og godt forhold til.  En slik atferd som vi ser fra Norges side i FN, er imidlertid ikke bare grunnleggende unorsk: Den er i seg selv i strid med FNs formål som blant annet er «å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett …»

Norske myndigheter har utviklet et problematisk forhold til den jødiske staten.  Det går tilbake til tiden før Oslo-avtalene da representanter for norske myndigheter bisto PLO med å opprette de forbindelsene til israelske myndigheter som endte med Oslo-avtalene.   De selvvalgte bindingene til denne fredsprosessen som inkluderte formannskapet i giverlandsgruppa, AHLC, har satt Norge i en diplomatisk klemme.  Vi har påtatt oss ansvaret for å finansiere arbeidet med å bygge opp en bærekraftig infrastruktur omkring de palestinske selvstyremyndighetene som på sin side for lengst har lagt fredsarbeidet til side til fordel for aggressiv internasjonal kampanje for å skade Israels legitimitet og omdømme.  Rollen som hovedsponsor for en koalisjon av terrorister ser norske myndigheter i dag ingen vei ut av, og de viser derfor gode miner til slett spill, og fortsetter finansieringen av en havarert «fredsprosess.»

Denne uheldige situasjonen havnet Norge i fordi det politiske lederskapet i sin streben etter å fremstå som en «humanitær stormakt,» ukritisk trodde på forsikringer om fredsvilje fra notoriske terrorister.  Nå sitter Norge i en felle som blant annet gir seg utslag i Regjeringens uheldige opptreden i FN, inkludert i Sikkerhetsrådet, noe som ble mer enn synlig da Hamas gikk til rakettangrep mot Israel i mai.

Dette dobbeltspillet kan ikke fortsette i det uendelige.  Før eller siden må også norske myndigheter innse og åpent erkjenne at Oslo-prosessen aldri hadde forutsetninger til å resultere i noe annet enn hva den opprinnelig var ment å kunne oppnå: Et lokalt og begrenset selvstyre for den palestinsk-arabiske befolkningsgruppen slik Oslo-avtalene la opptil.  Utenriksministerens pompøse erklæring om at hennes mål er «å legge et institusjonelt og økonomisk grunnlag for en forhandlet to-statsløsning,» har ikke hjemmel hverken i Oslo-avtalene eller i de foreliggende realitetene i de selvstyrte områdene som i økende grad er preget av terrorisme, antisemittisk propaganda og fiendskap mot den jødiske staten.

Vi står igjen med spørsmålet om hvorvidt et regjeringsskifte vil kunne ha mulighet for å løse opp den politiske floken som er skapt i Regjeringens Midtøsten-politikk?  Vi ser ikke den muligheten i de erklæringene som foreligger.  Arbeiderpartiet gikk for fem år siden til det diplomatisk uheldige skritt å vedta en programerklæring om å anerkjenne en palestinsk stat. «Vi vil ikke lenger sette en endelig avtale som premiss for å anerkjenne en palestinsk stat,» sier statsministerens parti.  «Når Arbeiderpartiet får regjeringsansvar og det ikke har skjedd en reell framgang i fredsprosessen mot en tostatsløsning, og byggingen av de folkerettsstridige bosetningene fortsetter, bør Norge sette i gang en prosess for anerkjennelse av Palestina som selvstendig stat, på et tidspunkt hvor dette kan skape fremgang i fredsprosessen.»  Da vil man ikke lenger forhandle.

Det smutthullet regjeringen Støre har reservert for politikken sin er «… et tidspunkt hvor dette kan skape fremgang i fredsprosessen,»  Vi vet allerede at det tidspunktet ikke vil oppstå i noen overskuelig fremtid, og at til og med Biden-administrasjonen har innsett det i en tilsvarende forsiktig formulering om at USA «ikke ser for seg direkte forhandlinger mellom partene i den nære fremtid.»  Om statsminister Støre vil få sine støttepartnere med på å erkjenne de politiske realitetene i Midtøsten, gjenstår å se.

Erfaringen tilsier at det ikke blir politisk lettere for en SV-støttet regjering fra Arbeiderpartiet å erkjenne gamle feil og tabber.  Vi kan derfor regne med at utbetalingene til «et institusjonelt og økonomisk grunnlag for en forhandlet to-statsløsning,» fremdeles vil få tilslutning.  Å innrømme alvorlige tabber har aldri vært politikeres førsteprioritet.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: https://sma‒norge.no/

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Les også

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂