Året 2021 har vært preget av til dels uventede vanskeligheter over store deler av verden.  Den kinesiske pesten som stadig dukker opp i nye varianter, ser ikke ut til å ville gi seg.  Dette utsetter store folkemengder for en stressende hverdag og vi opplever hendelser og reaksjoner som har vært ukjente til i dag.

USA har ikke vært til å kjenne igjen.  Det har vært opprørstilstander i landet tidligere, men aldri før har vi sett dette slå inn også på det høyeste politiske nivå.  Folk har spurt seg om hvorvidt verdens sterkeste supermakt kan være til å stole på, slik forholdene er blitt.  Det er selve ryggraden i NATO-alliansen det settes spørsmålstegn ved.  

Skeptikerne fikk noe å snakke om da USA og NATO trakk seg ut av Afghanistan på en måte som brakte tankene inn på betingelsesløs kapitulasjon overfor den tapende part i en krig.  Det finnes fremdeles hundrevis av amerikanere som er etterlatt i det landet.  Om de har mulighet til å komme hjem i live, eventuelt mot løsepenger, er fremdeles usikkert.  Det politiske oppgjøret etter dette sammenbruddet er knapt kommet i gang.

Bør vi tro at Taliban vil slå seg til ro med «samfunnsbyggende» virksomhet i Afghanistan, eller har vi grunn til å frykte at de, sammen med liknende grupperinger, har andre målsettinger?  Er det sannsynlig, slik en vanligvis velinformert italiensk skribent skriver, at Taliban har globale ambisjoner og at de nå (sammen med andre) stålsetter seg for å føre seieren videre mot en fremtidig erobring av Roma?

Overgivelsen av Afghanistan til en gruppe av konservative islamistiske stammekrigere under full mediedekning har skremt en hel verden.  Er det noe slikt også vi kan ha i vente fra NATO og vår hovedallierte supermakt?  Det snakkes høylytt om at Taliban delte ut bestikkelser til de militære som skulle forsvare myndighetene.  Dette forbauser oss ikke.  Vi tror det forekommer i større grad enn våre myndigheter innser, og vi er ganske sikre på at pengene kommer fra vestlige land.  Vi ser ingen grunn til å tro at ikke også norsk «bistand» kan være med i bildet, – her som andre steder.

Vi nærmer oss den 11. september.  Det er en dato vi bør huske, ikke bare på grunn av angrepet på New York, men kanskje mest fordi den datoen også betyr noe for islamister som Taliban og Al-Qaida.  Det var den 11. september 1683 den islamske erobringshæren ble slått utenfor Wien av kristne polakker og også der drevet ut av europeiske land de hadde erobret.  

Nederlagene til det islamske kalifatet fortsatte helt frem mot våre dager.  Slikt går ikke ubemerket hen blant islamister.  De husker en «krenkelse,» og deres æresfølelse krever hevn og gjenopprettelse.  I Tyrkia er arbeidet for å gjenopprette osmansk ære for lengst kommet i gang.  Slik er det bare, og vi bør være årvåkne for konsekvensene.

Vi merker det også i Israel hvor selveste president Herzog har gått ut i mediene med en advarsel.  «Vi kan ikke fortsette å leve med mordene i den arabiske befolkning,» sier han.  Hva er det han snakker om?  Har ikke mediene fortalt oss at det har pågått en bølge av terrordrap og drapstrusler mot israelske arabere?  Dette er en fortiet utvikling i den krigen de palestinske selvstyremyndighetene (som inkluderer Hamas) fører mot den jødiske staten og som i stor grad er finansiert gjennom direkte bistand og innsamlede midler fra Norge. 

Nå som de palestina-arabiske lederne har fattet nytt mot på grunn av den fornyete støtten fra USAs Biden-administrasjon, har de blitt inspirerte og mobiliserer for fullt blant israelske arabere som rekrutteres med bestikkelser, trusler og mord.  Med trusler og bestikkelser har de fått mange over på sin side.  Opptøyene blant israelske arabere i mai talte sitt tydelige språk.  I Norge presterte toneangivende riksmedier å legge skylden på «ultranasjonalistisk jødisk mobb  Det er et gufs fra 1930-tallet som bør få jøder i Norge til å være årvåkne.

Det begynte da Mahmoud Abbas avlyste det «valget» han hadde tillyst i mai.  Han forsto at han uansett ville tape.  Det gjorde også Hamas som iverksatte opptøyer med steinkasting fra Tempelhøyden, noe som tvang israelsk politi til å rydde opp.  Det var en forventet reaksjon som ga Hamas påskuddet til å avfyre 4300 raketter mot den israelske sivilbefolkning (ikke en eneste av rakettene ville kunnet treffe et militært mål, men flere hundre falt ned på Gazastripen hvor de drepte mange).

Alt dette hører til blant resultatene av sammenbruddet i USA.  Den omfattende ustabiliteten dette sammenbruddet har medført, ser vi ikke bare i Afghanistan og i amerikanske byer.  Vi ser det over alt i verden hvor folk tidligere hadde slått seg til ro med at USA og NATO har kontroll.  De har i dag knapt kontroll over seg selv, og den usikkerheten det har skapt, sammen med en omseggripende frykt for at vi bare har sett begynnelsen på den kinesiske pesten, skaper ringvirkninger også for økonomien i verden.  

Vi føler oss sikre på at Israel, på tross av en ustabil regjeringskoalisjon har bevart evnen til selvforsvar.  Landet er i dag kanskje et av de svært få vestlige land som har beholdt evnen til selvforsvar.  Israel er derfor ikke erobringslystne islamisters umiddelbare mål.  Det mener at de har opplevd som en enorm seier over verdens supermakter.  De jaget Sovjetunionen ut av landet i 1989 og i 2021 beseiret de USA og NATO.  De forstår situasjonen slik at Europa har kapitulert og veien til Roma ligger åpen.  Det er der de ser for seg fremtidens første front i forventning om at vi kommer til å sponse også den krigen for dem.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma‒norge.no/

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!


 

Les også

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂