Byantikvaren i Oslo, Janne Wilberg, publiserte forleden i Aftenposten sine faglige ambisjoner og perspektiver for bevaring og utvikling av hovedstaden. Når man ser at hennes artikkel har fått overskriften «Arkitektopprøret fremstår som historieløst», så skjønner man at Byantikvaren er ute i et bestemt ærend. Nemlig å forsvare den modernistiske arkitekturen mot Arkitekturopprørets massive kritikk av ensformig samtidsarkitektur og utbyggerstyrt byutvikling.

OSLO 20111025. Byantikvar i Oslo, Janne Wilberg, under debatten på Bymuseet i Oslo tirsdag om regjeringsbyggets fremtid.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

I sin kronikk gir ikke Janne Wilberg noen forklaring på hvorfor Arkitekturopprøret er historieløst. Hun har haket seg fast i begrepet «klassisk» og tror det er en stilbetegnelse, mens det egentlig er en kvalitetsbestemmelse som påviser estetiske verdier innenfor alle stilperioder. På det punkt er det tydelig at Byantikvaren hverken kjenner stilhistorien eller de kvalitetsnormer som ble brukt innenfor de enkelte epoker. Faglig sett er det derfor helt på trynet når Byantikvaren ikke skiller mellom stil og kvalitet og tror at Arkitekturopprøret vil importere historiske stiler.

Byantikvaren tar altså fullstendig feil når hun tror Arkitekturopprøret ønsker å kopiere tidligere epokers stiler inn i hovedstaden og norske småbyer. Det er tvert imot de klassiske kvalitetsnormene opprørerne ønsker å implementere i dagens arkitektur. Hva slags formuttrykk det vil resultere i vet vi ennå ikke, men det forutsetter at dagens arkitekter studerer og fordyper seg i historiske byggverker med høy estetisk verdi. Det blir ingen kvalitativ fornyelse av arkitekturen om de fortsatt bare gnager på modernismens endimensjonale formalisme.

b«Vi slutter ikke å utvikle byen selv om ikke alt som er bygget, er like vellykket.», skriver Byantikvaren og fortsetter: «Tvert imot har samtidsarkitekturen sin helt selvsagte plass i byutviklingen. Gjort på den riktige måten vil det både bidra til byens forskjønnelse og til en god byutvikling». Merk dere formuleringen «gjort på den riktige måten», som hun eksemplifiserer med det nye Operahuset i Oslo. Bygningen er kanskje formmessig uvanlig, men ligger innrammet av hele Barcode-rekken av heslig blokkarkitektur.

Den samme typen traurig blokkarkitektur sprer seg over hele hovedstaden og landet for øvrig. Byantikvaren burde kunne se at alle disse stygge Oslo-blokkene ikke er «gjort på den riktige måten». Med sin arkitekturhistoriske innsikt burde hun også ha forstått hvorfor, nemlig at samtidsarkitekturen, med få unntak, er blottet for estetiske kvaliteter. I klartekst betyr det at arkitektene ikke vet hvordan de skal formgi bygg «på den riktige måten». Det gjør heller ikke Byantikvaren, som hevder at samtidsarkitekturen har sin helt selvsagte plass i byutviklingen.

Her burde hun ha stoppet opp og tenkt seg om, for mesteparten av byens moderne arkitektur er jo ikke bygget på den riktige måten. Den består tvert imot av en stygg og monoton blokkbebyggelse som i stigende tempo dominerer byutviklingen i Oslo. Ingen av disse er gjort på den riktige måten, men allikevel har denne samtidsarkitekturen ifølge Wilberg sin selvsagte plass i byutviklingen. På det punkt har Byantikvaren ingen andre styringsredskaper for å begrense hesliggjøringen av hovedstaden enn et fromt ønske om mer kvalitet i arkitekturen.

Men hvordan skal man få mer kvalitet i samtidsarkitekturen? Det er jo en egenskap som arkitektene forkastet for over hundre år siden og samtidig nedla forbud mot å hente inspirasjon fra førmoderne arkitektur. Det ble starten på et kvalitetsløst hegemoni i arkitekturen hvis rettesnor var «less is more» og estetikken en anorektisk teori om at skjønnheten lå i en abstrakt formoppfatning. Kvalitetsbegrepets forankring i sansning og emosjonelle egenskaper ble dermed et ikke-tema i den modernistiske arkitekturen, heri inkludert samtidsarkitekturen.

Da hjelper det ikke at Byantikvaren mener at arkitektonisk kvalitet oppstår når man gjør det på «den riktige måten». Formuleringen «den riktige måten» sier da heller ingen ting om hverken kvalitet eller arkitektonisk skjønnhet. Å bygge på «den riktige måten» er en modernistisk frase som faktisk umuliggjør at samtidsarkitekturen kan formgi en bygning med spesifikt estetiske kvaliteter. Det er dette folk registrerer umiddelbart når de ser den modernistiske blokkbebyggelsen i Oslo spesielt, men også i mange av landets småbyer.

Det er forstemmende at Byantikvaren har så liten innsikt i kvalitetsproblematikken og samtidig skal legge estetiske føringer for byutviklingen i hovedstaden. Når hun i tillegg også kritiserer Arkitekturopprøret for stilkopiering og historieløshet så har hun ikke skjønt at opprørets hensikt er å fremme en kvalitetsbasert arkitektur. Dette er helt elementært, men det forutsetter at man studerer den førmoderne arkitekturhistorien i et kvalitetsperspektiv. Det er kun i et slikt historisk tilbakeblikk man finner arkitektoniske kvaliteter, ikke i «less is more»-retorikken hos de modernistiske arkitektene.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!


Les også