Sakset/Fra hofta

Demonstrasjonen «We can’t breathe – rettferdighet for George Floyd» utenfor Stortinget 5. juni 2020. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Reell sosial utjevning koster penger og kan normalt bare håndteres innenfor nasjonalstater. Å «stå opp for» minoriteter og «melaninrike» er ofte bare luftig moral. En svensk norgesvenn belyser forskjellen.

Forfatteren og journalisten Åsa Linderborg publiseres ofte i Klassekampen, og i en kommentar drøfter hun hvor forskjellig liberale medier har behandlet det franske opprøret De gule vestene og det amerikanske opprøret Black lives matter.

I europeiske medier behandles Black Lives Matter i USA og De gule vestene i Frankrike helt forskjellig. BLM omfavnes med største forståelse og beskrives som både nødvendig og progressiv. De gule vestene, derimot, framstilles som en primitiv og konservativ pøbel.

Det er flere forklaringer på dette, men det viktigste er kanskje at representanter for Black Lives Matter er mer radikale enn politikken de formulerer. Kravet om at politiet skal slutte å trakassere og myrde afroamerikanere, koster nemlig ingenting og er vanskelig å si seg uenig i.

Slike bevegelser liker det liberale kommentariatet. De vil rose seg selv å være for alle menneskenes likeverd, noe som ikke er det samme som å støtte ideen om at alle menneskene skal ha like muligheter gjennom livet. Det ville nemlig innebære en velferdspolitikk som alle må være med og betale for.

Det er også derfor bedrifter som Apple, Starbucks, Burger King og Netflix kan gi sin aktive støtte til protestene. De truer dem ikke. Den dagen Black Lives Matter krever en økning av minimumslønnen, som De gule vestene har gjort – og fikk gjennomslag for – ville nok i det minste hurtigmatkjedene forlate skuta.

De gule vestene er noe helt annet. Hvis man lytter til det liberale kommentariatet, ville man tro at De gule vestene bare hadde ett krav: bensinskatten, noe som viser at de er klimafornektere, reaksjonære, ja, rett og slett farlige for planeten. Etter noen uker med protester forsto man at de ville så mye mer enn bare å ha råd å leve på landsbygda. De forsvarte reallønnene og krevde et reformprogram for velferden som ville koste – ja, nettopp det: den ville koste en progressiv omfordelingspolitikk som virkelig monnet.

Det er derfor den progressive middelklassen har så store problemer med å støtte De gule vestene. Kravene ville belaste budsjettene med «uansvarlig» store utgifter. Det er det man sier når man ikke vil betale mer i skatt.

Men her finnes også det identitetspolitiske blikket på hvem som er undertrykt. At svarte er undertrykt, er opplagt. Men arbeiderklassen? Nei, den er jo bare bortskjemt. Og den som har det trangt, har bare seg selv å takke. Hvorfor tok ikke vedkommende en utdannelse? At De gule vestene er den største multietniske kampbevegelsen vi noensinne sett, er tydeligvis ikke relevant.

Korona har allerede forårsaket massearbeidsløshet og vil snart føre til en multietnisk sosial desperasjon. Vi vil se protestbølger av historiske proporsjoner og nye politiske bevegelser, fra høyre og venstre. Hvordan staten skal håndtere det, avhenger av hvordan det liberale kommentariatet handler.

At Black Lives Matter utfordrer Trump, hatobjektet for alle progressive, mens De gule vestene angrep den liberale Macron, er helt sikkert viktig for å forstå hvorfor disse protestene oppfattes helt forskjellig av liberale medier.

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Les også

Les også