Kommentar

Henri Fuseli Macbeth-act-i-scene-3-The-weird-sisters-1783

I den vestlige verden er vi i det som kan forstås som en post-kristen tid. Stadig færre bekjenner seg som kristne, og den kristne innflytelsen i akademia og politisk virksomhet er på sterk retur. Dette har konsekvenser ikke bare for troen på en objektiv etikk knyttet til kjønn, seksualitet og samliv, det er det tradisjonelle sannhetsbegrepet som er under kraftig angrep.

Heksejakten på J.K. Rowling er ikke unik, det er mange i den vestlige verden som opplever samme hets, men det er få som har fått offentligheten retten mot seg som Rowling. Med tanke på hennes forfatterskap og status er det forståelig, men det er påfallende hvor liten debatt det er knyttet til bakgrunnen. Den politiske diskusjonen er fraværende, og i kristenheten er det tilnærmet tyst. Det er som man tror det hele vil gå over av seg selv. Man drøfter hverken årsak eller konsekvens, men hva vi er vitne til er en revolusjon, og som i alle andre revolusjoner ligger årsaken i menneskers virkelighetsforståelse, og den vil ikke gå over uten at noen er villig til å bekjempe den ideologien som ligger til grunn.

Spørsmålet vi må prøve å finne ut av, er hvordan vi som sivilisasjon havnet i en situasjon der det å hevde at bare kvinner menstruerer, at kvinner er kvinner og menn er menn, blir sett på som hatefullt og grunn god nok til en fullstendig sosial utestengelse. Det handler ikke om at normer endres eller at man hadde andre synspunkt på rett og galt for femti, hundre eller 2.000 år siden. Innen kristenheten har man alltid hatt en unik forståelse av mennesket forankret i skapelsesberetningen. Selv opplysningstiden klarte ikke å rokke ved biologiske realiteter.

Det er sterke krefter som er i sving. I USA har Høyesterett avgjort at begrepet kjønn skal forstås ut fra de radikale begrepene seksuell orientering og kjønnsidentitet. Det er de samme begrepene regjeringen i Norge ønsker inkludert i straffeloven §185. I USA har fem dommere i Høyesterett tatt rollen som lovgiver, de overser motstanden i Kongressen og definert mennesket på nytt. De liberale feirer, og klarer ikke å se at det er de selv som dermed truer demokratiet.

Denne relativismen sier at det ikke eksisterer en objektiv sannhet, som Michel Foucault (1926-1984) ville sagt det: Sannhet og fornuft er ikke universelle størrelser som gjelder en gang for alle, de er historiske grensesettinger. Andre epoker og kulturer setter fornuftens grenser annerledes enn oss. Fornuften er helt og holdent et historisk produkt. Det er ikke en felles historie, men mange små. Det er islam, kristendom, hinduisme, vår egen sekulære sekularisme osv. (Jeg lar det ligge at de liberale ikke synes å forstå at den relativismen de dyrker gjør det til en formidabel selvmotsigelse å angripe historien.)

I den vestlige verden er vi i det som kan forstås som en post-kristen tid. Stadig færre bekjenner seg som kristne, og den kristne innflytelsen i akademia og politisk virksomhet er på sterk retur. Dette har konsekvenser ikke bare for troen på en objektiv etikk knyttet til kjønn, seksualitet og samliv, det er det tradisjonelle sannhetsbegrepet som er under kraftig angrep.

Dette ideologiske skifte fører følgelig til en radikal individualisme. Hva enkeltindividet ønsker ansees som det høyeste gode, og det oppfattes som galt å fortelle noen at deres ønsker eller preferanser er objektivt sett umoralske, noe vi for eksempel så i forbindelse med debatten til ny bioteknologilov. Ingen våget å si at Stortinget lovfestet kvinners umoralske preferanser da de ga enslige kvinner rett til kunstig befruktning på statens regning. Et slikt angrep ville tvert imot vært et eksempel på det motsatte.

Denne forståelsen av mennesket, der ånden definerer det materielle, har opphav i tanker fra antikken. Det kalles gnostisisme og forstår skaperverket som en ødelagt materie, og at det som betyr noe er menneskets evne til å unnslippe fra den. Gnostisismen sier at det er en spenning mellom vårt sanne jeg og den kroppen dette selvet bor i, og at kroppen er den mindreverdige størrelsen i dette spenningsforholdet.

I vår tids moderne utgave av gnostisismen legges det derfor opp til at vår kjønnsidentitet kan være annerledes enn vårt biologiske kjønn. I praksis betyr dette at en mann kan identifisere seg som en kvinne og kreve absolutt gehør for det.

I Norge har denne virkelighetsoppfatningen blitt stadfestet i alt fra diskrimineringslovgivning til Helsedirektoratets nye retningslinjer for behandling av personer med kjønnsdysfori. Den postkristne tiden er derfor ikke mindre religiøs enn den kristne epoken, bare annerledes, og det er i lys av dette vi må forstå angrepene på J.K. Rowling.

Det handler ikke om at hun har stilt spørsmål ved «den nye, politisk motiverte, ortodoksien på kjønnsfeltet», slik Kjetil Rolness mener. J.K. Rowling har opponert mot en ideologi/filosofi som er blitt statsbærende i stadig flere land, en ideologi som fremstår som et religiøst substitutt og som krever den fullstendige underkastelse.

Det er årsaken til at dagens politiske og religiøst opposisjonelle ikke behandles på en måte som vi forbinder med tradisjonelle demokratier.

 

 

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Les også

Les også