Georg Scholz Von kommenden Dingen (1922)

I Klassekampen 19/3 hadde Rune Slagstad, venstresidens ideologiske orakel, en interessant artikkel om «Unntakstilstanden i vår tid». Her tar han utgangspunkt i den tyske rettsteoretikeren og filosofen Carl Schmitts (1888-1985) dubiøse tenkning omkring politisk maktutfoldelse og totalitær samfunnspraksis. Det er en meget lesverdig tekst, som gir en god repetisjon av den tyske filosofens politiske tenkning og samtidig trekker noen linjer inn til dagens debatt om den sittende regjeringen forslag til fullmaktslov.

Men det mest interessante er ikke Slagstads bekymring for unntakstilstanden og de utvidede fullmakter. Det han uroer seg mest over er de populistiske strømninger i samtiden, fordi dette folkelige opprøret synes å true den institusjonelle maktfordelingen i den liberal- demokratiske staten. «Autokratiske populister som Trump og Orbán – og flere med dem, som Putin og Erdogan – utfordrer den moderne stat i dens kjerne: som partidemokrati og liberal rettsstat».

Nå er vel ikke USA og den amerikanske konstitusjonen særlig truet av Donald Trump og hans folkelige tilslutning. Han er en folkevalgt president og USA har fortsatt en partidemokratisk styreform og mediene er frie, i den grad de selv velger å formidle sannhet og fakta. Hvorvidt man kan stole på partidemokratiet og de frie mediene er en problematikk som ikke bare hefter ved det amerikanske samfunnet, den er like aktuell og bekymringsfull i vårt eget land.

Slagstad beveger seg inn i problematikken, men snur virkeligheten på hodet. «Ser vi konturene av et nytt postdemokratisk system, en plebisitær omforming av demokratiet til et autoritært elitestyre, hvor de institusjonelle kontrollmekanismer er avviklet og den diskuterende offentlighet er avløst av folkets akklamasjon – via Twitter?»

Vi ser ikke bare konturene av et nytt postdemokratisk system, men den faktiske strukturendringen av demokratiet til et autoritært elitestyre, hvor de institusjonelle kontrollmekanismene er avviklet og den diskuterende offentligheten er avløst, ikke av folkets akklamasjon, men av elitene selv.

Det norske samfunnet har fått et udemokratisk elitestyre som har forvandlet mediene og politikken til ensporede og kompakte meningsmonopoler med venstreradikal profil. Disse elitene er spesielt aktive innenfor medier, politikk, økonomi og kultur, sentrale samfunnsområder der de utfolder sin makt gjennom skjulte kanaler, det Francis Fukuyama kaller nettverksnepotisme. Fordi nettverksaktørene opererer i det skjulte kan man heller ikke spore den udemokratiske maktutfoldelsen, og kritisere den.

I den situasjonen blir folket umyndiggjort, maktesløst. Det liberale demokratiet er heller ikke operativt på folkestyrets premisser. Når samfunnet slik blir styrt av eliter som mer eller mindre er fordekte og de institusjonelle kontrollmekanismene er frakoblet, så er det forståelig at folk blir frustrerte og opprørte. På det hold ser de at systemet er suspekt og at den frie offentlige diskursen er suspendert. Det er lenge siden folket har hatt innflytelse på samfunnsutviklingen, men det var faktisk folket (populus) som først dannet politiske foreninger og partier.

At partisystemet i løpet av en hundreårsperiode differensierte seg i ulike retninger endrer ikke det faktum at samfunnsengasjementet opprinnelig var av populistisk karakter. Når folket opplever sosial nød og urett så tar folket politiske grep. Det samme skjer i dag, men ut fra andre forhold og utenfor de maktpolitiske strukturer, skjønt innenfor det liberal-demokratiske tankesett. Dagens populisme er antielitistisk og kritisk til den fordekte maktutfoldelsen som utarmer politikken og svekker våre demokratiske idealer.

I dette prosjektet er det ingen autoritær statsmann som skal ha folkets akklamasjon, slik Rune Slagstad forespeiler sine lesere av Klassekampen. Av en eller annen grunn, politisk sådan, må han diskreditere populismen. Det kan skyldes noe så enkelt som at folket ifølge ham ikke har de rette tankene. De har heller ikke makten, men de kan få den, fordi de har rett. Det er forskjell på å ta makt og få makt. Dagens elitehegemoni og nepotisme har ikke fått makten, de har tatt den, og er derfor uten demokratisk legitimitet.

Document trenger din støtte