Forslaget avslører hvor frakoblet arbeiderklassen AP-eliten har blitt 

For det første: Enhver rørlegger kunne fortalt byrådslederen at rikfolk ikke henter inn vrakpant. De selger bilene sine, og kjøper nye, dermed blir det ingen penger å fordele.

For det andre: En arbeiderklasse-familie med unger og huslån, kjøper heller ikke ny elbil. De kjøper bruktbil etter plassbehov og økonomi, og håper inderlig den holder noen år.

For det tredje: Halvparten av Oslos husstander har ikke lademuligheter, og de som fortsatt har parkeringsmuligheter, må betale tusenvis til Raymonds grønne sluk for «beboerparkering».  Derfor tømmes Oslo for barnefamilier, mens lekepolitikere fra MdG bruker millioner på Nord-Korea-inspirerte lekeplasser ingen bruker.

For det fjerde: Raymond Johansen representerer et byråd som har gått til krig mot Oslos barnefamilier, og har erklært bilen uønsket i Oslo. Samtidig har vi volatile politikere på Løvebakken som når som helst vil gå til angrep på de absurde elbil-fordelene. Så hvorfor ta sjansen?

For det femte: Bare gamblere kjøper brukt elbil – for hvor mye kraft er det igjen i batteriet, hvor lenge varer det, og hva er den bilen verd etter åtte år når alle garantier er utløpt? Det er det ingen som vet, og den bomben har ikke gått opp for folk flest ennå.

For det sjette: Hvordan kan f.eks en tidobling av vrakpanten sikre at folk risikerer både ladekø og rekkeviddeangst, samt det massive verditapet en ny elbil representerer, fremfor å kjøpe en fornuftig, brukt dieselbil til 150.000 kroner?

Elbil-boomen i Norge er ikke en miljøbølge. Den er et klasseskille-bølge. Den drives frem av folk med høy inntekt, som vil ha mer luksus og flere hestekrefter for mindre penger, samtidig som de bidrar minst mulig til fellesskapet. Men det går på bekostning av alle andre med dårligere råd, som må betale mer.

Og det betyr i praksis at i Røde Raymonds grønne prosjekt er et usosialt prosjekt, mot arbeiderklassens bevegelsesfrihet og interesser, mens rikfolk får parkeringsfordeler, lave avgifter, mindre bompenger og mindre kø. For sosialister er ikke hva de engang aldri har vært. Men det viktigste er jo at Norge redder hele kloden fra klimadommedag og bla, bla, bla. Åh, drit og dra hele klimagjengen!

Røde Raymond er altså dønn overrasket over noe som var innlysende fra starten av, og er redd det grønne skiftet kan bli et overklasseprosjekt – som om det ikke har vært det hele tiden.

I motsetning til klimahysteriske Snobbe-Raymond, så har vi fra arbeiderklassen et budsjett å forholde oss til, vi har respekt for penger og gjeld, og vi kan faktisk regne. Det er slik vi barnefamilier tar ansvar og får endene til å møtes. Men det er jo ikke nødvendig når man regjerer fra et mursteinstårn, har endeløst med andres penger å flotte seg med, og styrer sammen med lekepolitikere som løper og gjemmer seg hver gang inkompetansen deres blir avslørt.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!