Sakset/Fra hofta

USAs utenriksminister Mike Pompeo ba fredag europeiske land om hjelp for å støtte kurderne i det nordlige Syria. Men har ikke USA sviktet kurderne der, da?

I en tweet fra Sky News’ arabiske nyhetstjeneste siteres Mike Pompeo slik:

Our soldiers are in Syria and we want Europe to join us to help the Kurds.

Pompeo er nå på besøk i Tyskland i forbindelse med den nært forestående 30-årsmarkeringen for Berlinmurens fall.

For de som bare leser overskrifter, og da kanskje helst bare i norske medier, kan det synes merkelig at Pompeo og USA sier de hjelper kurderne. Nå har vi jo i ukevis lest om hvordan USA har sviktet kurderne. Realitetene på bakken er ofte mer kompliserte enn impulsdrevne journalister i den vestlige medieverdenen får med seg.

Som vi har meldt tidligere, så har ikke USA, eller Frankrike, trukket sine styrker helt ut av Syria. Riktignok ble USA og Frankrike satt i en tilsynelatende umulig skvis i valget mellom å støtte sin NATO-partner, Tyrkia, eller å opprettholde støtten til kurderne i YPG/Syrian Democratic Forces, og de gjorde da en del taktiske forflytninger som fikk alle til å tro at Erdogan hadde trukket det lengste strået. Litt rekapitulasjon er på sin plass.

Før jul i fjor varslet Trump om at han ville trekke de amerikanske styrkene ut av Syria, så snart IS var helt nedkjempet. Det vakte en bølge av forbauselse og harme. Hans forsvarsminister, James Mattis gikk av i protest. I januar gjorde så Trump en slags retrett, og forkynte at USA var blitt enige med både Tyrkia og kurderne i SDF om en 466 km lang og 30 km bred sikkerhetssone, på syrisk side av grensen mot Tyrkia. Dette for angivelig å sikre at ikke «terrorister» (Erdogans betegnelse på kurdere, enten de støtter PKK – som regnes som terrorister av både USA og EU –  eller om de kjemper mot IS, slik SDF gjorde og gjør) skulle bruke grenseområdene til å angripe Tyrkia. Arbeidet med iverksettelse av denne avtalen gikk så tregt at i slutten av september begynte Erdogan å true med ensidige aksjoner, og  den 9. oktober gjorde han alvor av truslene. USAs visepresident Mike Pence ble i hui og hast sendt til Ankara for å forhandle frem en våpenhvile. Det ble en slags våpenhvile utav det, noe som fikk New York Times (som document-lesere vet ikke er spesielt vennligsinnede over President Trump) til å skrive dette:

The agreement, announced by Vice President Mike Pence, may stop the killing in the Kurdish enclave in northern Syria. But the cost to American influence is expected to be high. (NYT)

På dette tidspunkt var det for lengst kjent at Erdogan ønsket å tvangsflytte flere hundre tusen syriske flyktninger tilbake til denne «sikkerhetssonen», og dersom EU og NATO våget å protestere mot dette, truet han med «å oversvømme Europa med millioner av flyktninger«.

Denne trusselen gjentok han forøvrig så sent som i går, da han besøkte Ungarn.

Men, tilbake til kronologien.

Det Erdogan ikke hadde regnet med eller forutsett, var at kurderne i SDF snudde seg rundt, og med amerikansk hjelp gjorde de så en avtale med Russland og regimet i Damaskus, om at de skulle overta forsvaret av de tre sentrale byene Ayn Issa, Kobane og Manbij. Erdogan måtte så dra til den gamle OL-byen Sotsji ved Svartehavet for å møte Russlands president, Vladimir Putin.

Der ble de enige om en «historisk avtale» som gikk ut på at Russland skulle hjelpe Tyrkia (og Syria) med å patruljere sikkerhetssonen.

Så langt har avtalen ikke virket slik Erdogan kanskje hadde håpet. Riktignok har russerne begynt å patruljere grensen sammen med tyrkiske styrker, men Tyrkia og deres islamist-militser under navnet Free Syrian Army har på langt nær klart å nedkjempe SDF inne i den planlagte sonen.  Ergo kan heller ikke Tyrkia sende sivile, syriske flyktninger fra Tyrkia tilbake til «de frigjorte områdene».

Som ventet og varslet har den tyrkiske invasjonen, kalt Operasjon Fredsvår (Peace Spring) derimot drevet tusener av syrere og syriske kurdere på flukt. Ifølge en rapport fra det kurdiske nettstedet Rojava Information Center er det pr 4. november nærmere 300.000 internt fordrevne i det nordlige Syria, under kurdisk kontroll. En artikkel fra Human Rights Watch anslår tallet på fordrevne etter Tyrkias invasjon til å være 165.000. Besøk også det syrisk-kurdiske nettstedet Hawar News for daglige oppdateringer av hva som skjer.

Svaret på hvorfor amerikanerne ber Europa om hjelp til å hjelpe kurderne kommer i del II.