Sakset/Fra hofta

Etter at brannen i Notre Dame ble kjent mandag kveld, leste jeg mange reaksjoner på nettet. En kollega som befinner seg i en annen verdensdel, ytret at hun kjente seg litt ekstra europeisk da hun på morgenen lokal tid våknet til nyheten, midt på natten her hjemme.

Jeg kan ikke annet enn tenke at den følelsen hun beskriver, altså å være europeer, er en fellesskapsfølelse som aldri i større grad har slått rot.

Jeg observerer et Europa uten ryggrad, stolthet eller respekt for seg selv, og deri ligger rett og slett heller ingen identitetsfølelse; knapt nok for egen nasjon; og da aller minst for kontinentet.

Fra barnehagen av blir vi innprentet med en kollektiv skyldfølelse, skam og en konstruert plikt til å skulle åpne våre hjerter for alle som ikke ser ut som oss. «Inni er vi like» sier sangteksten, men jaggu er afrikanerne flottere og mer fargerike på utsiden. Beundringsverdige, rytmiske og kreative er de. Vi europeere er bare kjedelige og trauste – nazi-etterkommere – som trenger impulser utenfra, om det skal være håp for oss. Mer hiphop til folket; nå!

Vi europeere har mye å være stolte av, men manus er skrevet, narrativet proklamert og indoktrineringen fullbyrdet.

Det er med en viss ambivalens jeg skriver dette, men jeg kjenner ingen stolthet i å være europeer. Jeg kjenner ingen stolthet i å være norsk.

Jeg ser presumptivt intelligente medmennesker, med høy utdannelse og/eller lange liv med hardt arbeid, bøye sine hoder for Dagsrevyen og den daglige forkynnelsen i Aftenposten. Å se at ens nasjon og utvidede kulturfellesskap domineres av stort sett konsensus-avhengige hengehoder som, foret på brød og sirkus, svelger både agn, søkke og snøre er deprimerende og skaper avstand.

Folk som svarer med roser og fakkeltog på direkte angrep, folk som bejaer skole-elevers skulking på bakgrunn av en skrøne på linje med den om skjærsilden er ikke noe å være stolt av.

I Frankrike har de gule vester. Det finnes håp?

I Tyskland marsjerer titusenvis i anledning PEGIDA (og jeg tar ikke debatten rundt PEGIDA nå, jeg bare konstaterer at folk er i bevegelse).

Likevel uteblir stoltheten. De marsjerende møter opp og spør pent om de kan få en brødskive til, de KREVER ikke at myndighetene gir dem råderett til råvarene, slik at de kan ordne matpakka si sjøl. De evner ikke å se hvilken makt de har i kraft av å være mange. Hvor mange flere de kan bli.

Teaterdirektørene, som Soros,  sender inn noen gærninger med molotov blant refleksvestene, og vips er det splittelse og diskreditering.

Vi er feige, underdanige og lettlurte. «Vi» må være de stusseligste europeere kloden har sett siden verdensdelen ble definert.

Mulig Notre Dame-brannen skyldes et uhell i forbindelse med oppussingen. Uansett vil det, med 98% sikkerhet, bli stående som det offisielle narrativ, uavhengig av årsak.

Få vil (i så fall) kreve videre gransking. Vi sover videre, vel vitende om at det hele var vinkelsliperen sin skyld.

Som jeg svarte min kjære kollega: Jeg føler meg ikke som europeer, men jeg føler med deg.

Kjøp T-skjorten «gul vest» her

Les også

Les også