Kommentar

Tore Stubberud. Foto: Privat.

«Hils kongen!» Slik avslutter Tore Stubberud sin roman «Klamydiakroken». Forfatteren farer ikke med kongefjesk. Det er hva kongen sa i sin nå så omtykte tale, som har gjort inntrykk på Stubberud «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og ingenting. Noen gutter elsker gutter» osv. osv. Kongens tale var en hyldest til en historisk seier for såkalt frisinn, toleranse, livsglede og kjærlighet. Masse kjærlighet. Vi har sett den strømme i gatene. Vi lever i en evig hagefest. Hos Stubberud utløste kongens tale hans talent for ironi.

Kongetalen er som en sluttreplikk i et drama som begynner med kulturradikalisme, føres videre ved maktglad sosialisme med forskjellig varianter av rødt, og når et høydepunkt ved det venstreradikale studentopprør omkring 1970. Nå er det meste erobret. Kongen er blitt SV-er. Politisk konservative, som alltid kommer etter smått om senn, fordi treghet er deres kjerneverdi, vil delta i den store og lykkelige hagefesten. Det sies at 70-tallets venstreradikale nå finner tilbake til Den norske kirke. Et tegn på at også statskirken er med på hagefesten.

Seierherrene skriver som kjent historien. Og deres velfriserte historie blir lett kanonisert: «En må aldri glemme at Norge er et fem-seks millioners lite, ganske stupid land der folk gleder seg over å hugge eget juletre, og senere falt for innvandringen», skriver Stubberud og vil fortelle sin historie og i romans form.

«Klamydiakroken» er en utviklingsroman der en ung mann fra Norge møter Frankrike på 1960-tallet og opplever det merkelige år 1968 in Paris. Han starter i sør, så går veien nordover til hovedstaden, etter hvert til Normandie, og så hjem til Oslo, til universitets- og kulturmiljøet som nå har tatt opp i seg studentopprør, venstresosialisme og maoisme.

Det er her vi finner Klamydiakroken. I restauranten Frederikke på Blindern. Her gikk politikk og sex arm i arm. Begjæret etter å bygge et nytt samfunn, fritt og spontant, hadde sin parallell i seksualiteten som også skulle være fri og spontant. Her ble Evangs resept fulgt opp: Pule og abortere. Men nå var pillen kommet. Alt ble enklere. Kjønnssykdommene klødde, men heldigvis hadde man antibiotika. Selv Aids var det midler mot. I Norge har «klamydiakroken» gått sin seiersgang i dagliglivet, byråkrati og forskning. Derfra er de kommet adskillige av dem som skulle bli det dominante toppsjikt i norsk kultur og samfunnsliv.

Hvilket fremskritt eller endring kom med 1968? Stubberud lar seg ikke blende av høystemt idealisme eller hegeliansk-marxistisk retorikk. Han ser 1968 fra undersiden, for ikke å si fra underlivet. Bidraget til verdensarven fra 1968 er enkelt og primitivt og består i brudd med kultur og livsformer bestemt av klassisk kristen tradisjon, fremfor alt dens seksualmoral og fritt fram for et liv etter mottoet: Jeg ligger med hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Dette er natur og kultur i ett, men mest kulturell naturødeleggelse. Stubberud skriver for å komme på innsiden av dette miljøet. Språket er nærmest pornografisk, folkelig «rått». En stilistisk nødvendighet om man vil ha tak i den i sexkulturen som bryter frem for alvor med 1968 og dermed det samfunns- og kulturideal som ligger under utviklingen de siste 50 år. Hvordan kan et libidinøst livsideal få et så sterkt og bredt gjennomslag.

Romanens jeg kommer fra arbeiderklassen. Klasseperspektivet er viktig for Stubberud. Studentopprøret i Paris ble avvist av vanlige arbeidsfolk, det var ungdom fra overklassen som førte an ved høyststemt prat om Marx, Hegel osv. osv., men i praksis var poenget å ta for seg av seksualrevolusjonen.

På tebordet til overklassepiken Michelle i Paris lå Mao-tekster, på nattbordet blikkesken med pessar og sæddrepende salve. Mens hennes rike forfedre forlystet seg med tjenestepikene som ble diskret sendt ut på landet når de ble gravide, kan hun ta for seg av «kjødets gleder» åpenlyst, men like kynisk. Hun er rik. «Penger fulgte penger i Michelles familie. Det var arv i arv, en tetraploid familie, med fire sett pengekromosomer i alle cellekjerner.» Onkelen hennes var advokat. Selvfølgelig arbeider man ikke i en slik familie. «Vi eier», sier onkelen. Michelle ble gift. Årene er gått. Hun ble dommer et sted i Sør-Frankrike. Hun er «gått opp noe i buksestørrelser. Hun er gråhåret, hinker etter en hofteoperasjon på venstre ben og enda en på høyre. En venn av meg … får hvert år julehilsen fra henne. Mai 68 er aldri noe tema for henne lenger… .»

Stubberud kjenner studentopprøret fra innsiden, også intellektuelt. Han ironiserer over Auguste Comte, grunnleggeren av en positivistisk kirke, holder narr av Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre. Intervjuet han har med Louis Althusser, en av hjernene bak 68, er mesterlig og uhyggelig. «Han forente rå gateaktivisme med en kvasiintellektuell profil. En jålebukk som legitimerte jaktscener på gateplan…. Som Lezek Kolakowski har påpekt, er det meste Althusser skrev, ren svada. Men det passer som drit i kram snø. Borgerskapet og dermed markedets sans for det store oppbruddet, eller sammenbruddet er det samme.» Noen år etter intervjuet tar Althusser livet av kona si.

Hvorfor finner borgerskapet sin plass i «klamydiakroken»?

Fordi borgerskapets politiske økonomi (industrialisering, frie markeder og kapitalisme) er en libidinøs økonomi som korrelerer med «klamydiakrokens» libidinøse seksualrevolusjon. Tanken kan føres videre. Så vel marxisme som liberalisme spiser opp natur ved et stadig naturforbruk. For Stubberud blir til sist seksualrevolusjonen dypt kvinnefiendtlig. Dens kjerne er menn som forbruker (spiser) kvinner, deres praksis blir trygg og uten konsekvenser ved p-piller, antibiotika, og fri abort. Kjærligheten flommer i gatene, het det så flott etter 22.juli. Etter hvert er det blitt klart at i flommen var ikke minst menn som tok godt for seg av sex i partilag og næringsliv. Selv i Den katolske kirke finner vi en variant, men der på homovis. Forlenger man «klamydiakroken» kommer man til infanticide.

 

Tore Stubberud
«Klamydiakroken»
Valdisholm forlag (2019)

 

De som setter pris på denne artikkelen, vil også med stor sannsynlighet finne møtet om boken «Revolusjonens barn» interessant.

 

Meld deg på til vårt møte i Oslo Militære Samfund

torsdag 7. mars kl 1900

Torgrim Titlestad har vært redaktør og medforfatter til boken «Revolusjonens barn. Politiske utopiers makt i Norge: Venstresiden mellom demokrati og diktatur 1911–2018». Den utkommer på 100-årsdagen for dannelsen av Komintern, og presenteres på et møte i Oslo Militære Samfund torsdag 7. mars kl. 19:00.

Kommunismen slo inn i Arbeiderpartiet, og noe ble hengende igjen selv om Ap valgte parlamentarismen. ML-bevegelsen var en ny totalitær bølge. Nå er Norges frihet truet av islam, og Ap og MLs fortid har svekket vår motstandskraft. De lange historiske linjene betyr noe. Vi trekker dem på møtet.

meld deg på her

 

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!

Les også

Les også