1339 år med strid: Kløften som ikke blir mindre (I)

Et historisk bilde: Putin og Assad på Hmeymim-basen i Latakia-provinsen 11 desember 2017. Verden har vanskelig for å sortere virkeligheten når man må velge mellom bad guys: IS og Nusra-fronten på den ene siden, og Assad, Erdogan og Putin på den andre. Frontene har også endret seg. Assad slapp ut jihadistene for å kompromittere opposisjonen. Erdogan, Saudi og Qatar støttet IS til å begynne med. Denne suppa ga ordet mission creep en helt ny betydning. USA klarte ikke manøvrere. Foto: Mikhail Klimentyev/Sputnik/Reuters/Scanpix

Uten kjennskap til historiske hendelser og arabiske samfunns intrikate stamme- og klansstrukturer, er Midtøsten og arabisk politikk bortimot komplett umulig å forstå, for ikke å nevne forutsi. Men uten stor risiko, spår jeg likevel at det kommende året – og da ikke bare for Midtøstens del – vil bli preget av det store skismaet mellom sunnier og shiaer. Krigene vil fortsette.

Slaget i Kerbala i 680 er ofte regnet som begynnelsen på denne århundrelange striden mellom islams to største avleggere, sunnier og shiaer. Der falt Hussain (Husayn) for sverdet. Han var sønn av Ali, som var Muhammads fetter og senere svigersønn, i og med at han giftet seg med sin niese, Muhammads datter, Fatima. Ali regnes av mange som den første muslim, og hans tilhengere fikk det arabiske tilnavnet shiat Ali – derav dagens shia-muslim.

Det var ikke der striden begynte. Den går i virkeligheten mye lengre tilbake, til før-islamsk tid og fordelingen av rikdommer i den velstående karavane-byen Mekka, der klanen Banu Hashim, under den mektige Quraysh-stammen hadde kontrollen. Det fører oss frem til dagens virkelighet, til fordelingen av makt, innflytelse og rikdom. (Her kunne jeg ha sporet av og skrevet om hvordan denne maktkampen også reflekteres i vårt eget land, med sunni- og shia-moskeer side om side, som kappes om å skaffe mest penger, ikke sjelden på norske skattebetaleres regning.)

Ønsketenkningens tid

Mange har tolket oppstanden i Syria inn i konteksten «den arabiske våren», som en reaksjon på despotenes diktatur og en lengsel etter demokratiets velsignelser. Glem det. Oppstanden begynte – som krigen har vist – som en mulighet for «rettroende» sunnier til å ta makten fra «den vantro» presidenten i Syria. Lik sin far tilhører han en avlegger av shia-islam, alawittene. De er en særegen minoritet i det arabiske lappeteppet som har kunnet bruke sin posison til splitt og hersk.

Opprørerne fikk raskt støtte i form av penger, særlig fra Saudi-Arabia og Qatar, to bitre rivaler på markedet for den rette, sunni-islamske tro. Våpen fikk de fra USA og deres allierte, deriblant Norge. Frivillige fikk de som kjent fra hele verden, også fra steder som Lisleby og Levanger. Disse ble raskt stemplet som tilhengere av det islamske kalifatet (ad-dawla al-islamiyyah), altså som tilhengere av IS. Som kjent fra norsk politikk og den rettroende, allmektige og akk så enfoldige norske presse, har jo ikke IS noe som helst til felles med vanlige muslimer. Ifølge denne troen har ikke IS noe som helst med islam å gjøre.

Dette er så galt som det er mulig å bli, det er ren ønsketenkning og science-fiction som ødelegger for vår forståelse av hva som skjer i verden. Våkn opp! IS er én sunni-retning (blant mange) innen islam som forsøker å gjenvinne kontrollen, først over hoder og tanker innen islam, dernest over land og områder, og til sist deler de alle andre muslimers store drøm, nemlig drømmen om verdensherredømme.

Ingen tid for nyanser

Selvsagt finnes det også demokratiske krefter i Syria, som i den arabiske verden forøvrig. Men disse har ingen sjanser til å nå opp og frem i kamp mot muslimer, som gjerne allierer seg med Satan selv, om det tjener deres interesser. Syrias president Bashar al-Assad har i alle de snart åtte årene krigen har pågått, konsekvent og nådeløst stemplet alle opprørere som terrorister. Med shia-muslimske Hizballah og deres herrer, shia-regimet i Teheran på sitt lag, er det ikke plass for nyanser. Glemmes må heller ikke Putins Russland, som ikke har til hensikt å la sitt viktigste brohode opp mot Europas syke menn (Hellas og Tyrkia), marinebasen i Tartus falle i andres hender. De liker nok heller ikke det selskapet de har havnet oppe i, men realpolitikk har russerne aldri vært redde for.

For Bashar al-Assad og hans allierte er det altså ingen forskjell på IS, al-Nusra og myriadene av andre sunni-muslimske opprørsmilitser. USA og deres allierte prøvde seg på en slik differensiering, men etter å ha pumpet inn ufattelig mye penger i form av våpen og trening, har USA måttet innse at det å kjempe en tre-fire-frontskrig – mot regimet, mot IS, mot salafist-allierte som al-Nusra og ikke minst mot sin egen NATO-allierte, Tyrkia – er en umulig oppgave, selv for en supermakt.

Oppgjørets tid?

Det er muligens denne erkjennelsen som ligger til grunn for Donald Trumps vakling i forhold til kurderne i Syria. Han har sett hvordan Obamas halvhjertede satsning på å bygge opp en «fri, syrisk hær» av opprørere fra hele den politiske og islamske skala feilet. Han har sett hvordan hans «gode NATO-venn», kalifen i Ankara, Recep Tayyip Erdogan (رجب طيب اردوغان – «Respekt God Soldat») har manøvrert fra å selge våpen til IS, til nå å forsøke å stå frem som deres fiende, og fra å skyte ned russiske krigsfly til å få Putin til å bombe for seg.

Trump var enda ikke blitt president da Erdogan i juli 2016 slo ned kuppet han mener hans tidligere våpenbror (til 2013) i kampen for mer islam i samfunnet, Muhammad Fetullah Gülen, sto bak. Gülen oppholder seg som kjent rimelig trygt i USA, men på begge sider av Atlanteren er det nok mange som ønsker at den snart 80-årige islamisten trakk sitt siste sukk. Erdogan prøvde å presse USA til å bytte Gülen med baptistpastoren han fikk fengslet, men etter å ha innført sanksjoner, fikk Trump ham til å kaste det kortet.

Hva så med Israel? Har ikke de fisket i det syriske vannet? Nei, foruten innsatsen til deres høyst kompetente diplomati og sikkerhetstjenester, har Israel valgt å bombe. Først og fremst anlegg og styrker tilhørende shiaene i Iran og Hizballah men unntaksvis har de også bombet IS, som de ellers har latt være i fred, fordi de angriper hovedfiendene Hizballah og Iran.

Det Israel har sett, og som de ganske sikkert har formidlet omsvøpsløst til Trump og hans administrasjon, er at man må ha lengre perspektiver enn en fire års presidentperiode for å kunne trå rett i den evige striden mellom islams to hovedretninger. Når den så er spedd opp med stammer og klaner, sekter og skuddkåte ungdommer fostret opp på jødehat og troen på islams uovertruffenhet, tungt russisk fly- og kanonbåtdiplomati, og noen mer eller mindre megalomane diktatorer, ja så blir Vesten, med sine allestedsnærværende gender advisors spurver i tranedans om de har aldri så mange store og fine våpen.

Som jeg skrev for over et år siden (med en liten korreksjon fra fremtid til nåtid): Den iranske halvmåne er en realitet.

En slik virkelighet liker ikke verdens realpolitikere. Vent dere derfor et 2019 med mere blod og nye allianser. Verden er vond, Midtøsten kanskje verst, men document.no trenger din støtte for å intensivere rapporteringen derfra. Det er våre nærområder…