Sakset/Fra hofta

Har Norge gått fullstendig av skaftet? Har ikke norske kommuner nok med å prioritere eldreomsorg, integrering og skole, om de ikke også skal byråkratisere sang- og musikklivet for «å gjøre Norge til et syngende land»?

I går kveld snakket jeg med venner i hjemkommunen min. Der er den videregående skolen vedtatt nedlagt – som så mye annet i Bygde-Norge. Integreringen går også dårlig, men nå skal det bli sving (swing) på sakene, for nå har et enstemmig kommunestyre jaggu bestemt seg for at vi skal bli en syngende kommune! Jippi!

Jeg trodde ikke mine egne ører. Hva i all verden er det staten og våre folkevalgte holder på med? Misforstå meg rett: Jeg elsker sang, jeg har sunget musikal, og jeg har sunget i kor i nesten hele mitt liv. En gang i urtiden, før 68-generasjonens pedagoger klarte å ødelegge det norske skolevesenet, lærte jeg til og med salmer (hører du, Hareide?) og sanger jeg har glede av den dag i dag.

Etter at Soria-Moria-kameratene i 2013/14 opprettet ordningen Krafttak for sang, har den såkalt blå-blå regjeringen Solberg vedtatt å videreføre ordningen. Norge skal bli «et syngende land»!

Min harme og forbløffelse handler ikke først og fremst om penger. Beløpet som bevilges over Statsbudsjettet er ikke nok til å bygge en omsorgsbolig for eldre en gang, kun skarve 5,34 millioner kroner er bevilget for 2019.

Det som gjør meg rasende, er først og fremst byråkratiseringen av frivilligheten. Kommuner skal nedsette sangutvalg, kanskje underutvalg for eldre, unge, inkludering, lokalsamfunn, osv. Møtedeltakerne, ofte Tordenskiolds soldater skal ha møtehonorarer. Disse skal dokumenteres, føres inn i utallige arkiv og så utbetales, med eller uten skatt. Videre skal det lages planer på kort og lang sikt, og dét krever nye, mange og lange møter. Effektene av all denne organiserte syngingen skal etter hvert måles, og da må jo kommunene hyre inn eksterne konsulentbyrå til å gjøre den jobben.

Med slike vedtak styrer enstemmige kommunestyrer Norge, mitt Norge videre inn i lala-land. Det gjør meg trist, for jeg tror ikke kommunalt byråkrati kan gjenoppvekke sangskatter som Den fyste song eg høyra fekk, Blåmann, blåmann, bukken min og Aasmund Olavsson Vinjes Tytebæret oppå tuva.

Det ligger an til mange år med Mandag morra blues!

Billett.mrk.: Motstemmer søkes!

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!