Kommentar

I 2013 ble det vist en utstilling av den mexicanske kunstneren Frida Kahlo (1907 – 1954) på Arken Museum for Moderne kunst utenfor København. Den fikk jeg ikke anledning til å se, men har hatt henne i bakhodet siden den gang og håpet på et møte med hennes bilder et annet sted og på et bedre tidspunkt. Så skjedde sist uke, da jeg var i Budapest og besøkte byens Nasjonalgalleri. Her ble kunstneren presentert med en omfattende biografi, men ikke det mest interessante billedutvalget.

Frida Kahlos liv og kunstneriske virke er filmatisert flere ganger. For henne var livet ingen dans på roser, snarere en vandring på torner. Som barn fikk hun poliomyelitt og 17 år gammel ble hun utsatt for en alvorlig bussulykke. I denne ulykken ble hun grusomt skadet, invalidisert og sengeliggende i måneder, men det var under dette sykeleiet at hun begynte å tegne og male, hovedsakelig selvportretter, samt noen portretter. Det var en sjanger hun fortsatte med resten av livet, som hun etter hvert utviklet i retning av symbolmettede skildringer.

Tross disse skadene og daglige smertene dro hun i gang en kunstnerkarriere der mesteparten av livet besto av nedturer. Hun hadde ingen stor produksjon, visstnok bare 150 bilder, der 65 av dem var selvportretter, men hun kom fra en velstående middelklassefamilie, fikk god kontakt med betydningsfulle personer og giftet seg med Mexicos mest berømte billedkunstner, muralmaleren Diego Rivera. Hun befant seg følgelig i et kulturelt miljø som ga rikelig med impulser og mye faglig støtte.

For Frida Kahlo var kunsten, politikken og nasjonen de tre viktigste forankringspunktene i hennes livsverden. I likhet med ektemannen var hun kommunist til fingerspissene og ble en viktig figur i partiets politiske aktiviteter. Da Leo (Lev) Trotskij flyktet fra Sovjetunionen ble han i 1937 mottatt med åpne armer hos Frida og Diego. Ja, Frida viste seg å være ekstra åpen og innledet endog et forhold til den kvinnekjære flyktningen fra Sovjetunionen, men på det tidspunkt var ekteskapet mellom Frida Kahlo og Diego Rivera så godt som over. Ikke minst på grunn av ektemannens mange damehistorier. For øvrig malte Frida også et meget spesielt selvportrett som hun tilegnet Trotskij, i takknemlighet. Tre år senere ble han drept med en ishakke av en sovjetisk agent.

The Two Fridas (1939) Created at the same time as her to divorce to Diego Rivera, The Two Fridas is Kahlo’s largest painting. It is believed to be a painting depicting her deep hurt at losing her husband. One Frida sits on the left of the painting; this sis the Frida that was rejected by Rivera, Her blouse is ripped open, exposing her broken and bleeding heart. The Frida to the right, the one that Rivera still loves, has a heart that is still whole. She holds a small portrait of Rivera in her hand. After her death, this small portrait of Rivera was found amongst Kahlo’s belongings, and is now on display at the Museo Frida Kahlo in Mexico.

I lengre perioder oppholdt Frida og Diego seg i USA, han hadde en rekke store monumentale oppdrag og hun jobbet med sine små bilder. Under et av oppholdene i New York kom Frida i kontakt med franske kunstnere, hovedsakelig dadaister og surrealister, som hadde sans for hennes naivistiske motiver og formuttrykk. Det ga inspirasjon begge veier og hun ble invitert til Paris, hvor hun ble kjent med byens avantgardemiljø. Franskmennene likte tydeligvis Frida Kahlos og Museet Louvre kjøpte et av hennes malerier.

Frida fikk ikke noe plutselig gjennombrudd med sin kunst, utstillingene var heller ikke så mange, naturlig nok med tanke på hennes kroppslige plager. I Mexico hadde hun sin første og eneste utstilling like før hun døde. Allikevel var hun berømt i hjemlandet, men mest i utlandet. Hennes malerier var uvanlige i samtiden, med en fargesterk palett, en enkel figurasjon og en motivverden fylt med religiøse og nasjonale symbolelementer. Selv om det forekommer bisarre scener i bildene, er stilen/formuttrykket mer naivistisk enn surrealistiske.

Lenge var det vanlig å tolke Frida Kahlos bilder i lys av sykdomshistorien. Mange av maleriene tematiserer nettopp kroppsplager og smertetilstander og de har alltid utgangspunkt i hennes personlige lidelser. Ja, selv når hun beveger seg ut over det sykdomsrelaterte har bildene en klangbunn av personlig opplevd smerte. Derfor er det nærliggende å tolke bildene innenfor en horisont av vedvarende lidelse. Men på 80- og 90-tallet dukker det opp en ny tolkningsstrategi, der kunsten og kunstneren blir sett under synsvinkelen selviscenesettelse.

Bakgrunnen for denne vinklingen er en feministisk tenkning som tolker Frida Kahlos kunst ut fra en kvinnelig virkelighetsforståelse, der kunstneren iscenesetter seg selv som et feminint kjønnsvesen. Selviscenesettelse vil her si at man selv skaper sitt eget kjønn. Å være kvinne, eller mann for den sakens skyld, er ikke noe naturgitt, men noe man selv kan velge og skape når det måtte passe. I det perspektivet blir alle bildene til Frida Kahlo å forstå som eksempler på en lidelsesfull kamp om å bli en frigjort og selvstendig kvinne.

Men hverken polioen eller den tragiske bussulykken var noe selvskapt, eller stadier i en kvinnelig frigjøringskamp. At Frida kjempet i alle år etterpå, er innlysende, men hun kjempet for å overleve og gjøre noe meningsfylt. Det er også innlysende at hun i alle disse lidelsesfulle årene ble en «smule» selvsentrert og malte sine bilder ut fra den tragiske livsfølelsen hun var påtvunget. At hun var en kvinnelig kunstner i et ekstremt machomiljø gjorde ikke situasjonen enklere, men i alle år fikk hun oppmuntring og støtte av Diego Rivera, selv etter skilsmissen.

Utstillingen i Arken Museum var fullstendig vinklet ut fra et feministisk perspektiv, der kuratorene fremhevet Fridas selviscenesettelse som et kvinneprosjekt. Dermed ble også lidelseshistorien nedtonet, samt hennes politiske engasjement, for Frida Kahlo var en glødende, revolusjonær kommunist til det siste. I den sammenheng er det interessant å merke seg at etter Trotskijs død fordømte hun ham politisk. Hun stilte seg på Stalins linje, og skrev i sin dagbok at revolusjonen var «the only true reason to live for».

Frida Kahlo var en meget sammensatt kvinne og kunstner. Etter mitt skjønn er Fridas liv og personlighet mer interessant enn hennes billedkunst. Nå var ikke utvalget malerier i Budapests Nasjonalgalleri av de mest betydelige, men de var originale og ga et godt innblikk i hennes formuttrykk og fabulering. Det er ikke vanskelig å se at henne malerier er av det naivistiske slaget, som slår an i det mondene kunstmiljøet i byer som New York, London og Paris. Her er man sulteforet på noe autentisk, ikke-europeisk og ikke-klassisk, noe som ennå ikke er besudlet av den vestlige sivilisasjon. Og i tillegg er hun kvinne. Derfor er hun også en stigende stjerne i det internasjonale kunstmarkedet

Les også

Les også