Sakset/Fra hofta

Når amerikanere gjør forsøk på å forstå de vanskelige relasjonene mellom nye og gamle innbyggere i Europa, mangler de ofte et slags mentalt gir – i form av en dyp forståelse av de følelsesmessige sidene ved gamle nasjonale fellesskap, som det er vanskelig å skaffe seg fra utsiden.

Men de har ett gir som europeerne ofte mangler, nemlig evnen til å få øye på og sette ord på ting som for dem er merkelige, og som vi fornemmer nok er viktige, men ikke ønsker å undersøke altfor grundig – kanskje fordi det er ubehageligere å gjøre det fra innsiden.

I en artikkel i New York Times om mordet på en 55 år gammel eksil-iraner i Celle, Tyskland, setter Alison Smaleapril fingeren på noe av det anstrengte i forholdet til migranter der til lands. Hun har fått øye på en slags vegring mot å vite som opptrer sammen med ønsketenkning, noe som neppe bare gjelder Tyskland.

Hovedpersonen i historien er Mehdi Hushmand, som 19 år gammel i 1979 forlater et Iran hvor ayatollah Khomeini nettopp har tatt makten. I årene som fulgte, integrerte han seg i det tyske samfunnet på en måte som mange ville kalle forbilledlig:

As time passed, Mr. Hushmand acquired all the basic accouterments of a German life: a college degree, citizenship and the coveted status of Beamte, or civil servant, as a teacher of math and science.

Hushmand ble en engasjerende og aktet lærer, og som omsorgsfull person falt det ham naturlig å hjelpe folk som tolk og med andre praktiske problemer under migrasjonsbølgen til Tyskland i fjor.

I februar ble han funnet myrdet. Hva var hendt?

En nylig ankommet migrant fra Afghanistan som han selv hadde hjulpet, hadde drept ham.

Men denne opplysningen ble det først lagt lokk på, tilsvarende det som skjedde etter de seksuelle overgrepene i Köln på nyttårsaften:

Initially, the police in Celle and state prosecutors kept the fact that the suspect was a refugee under wraps.

The police spokesman, Thorsten Wallheinke, suggested the step was justified under federal guidelines that allow the authorities to withhold the ethnic or other identifying details of a suspect if they are deemed irrelevant to a case.

Denne motstrebende holdningen kan kanskje av og til være berettiget, men akkurat i dette tilfellet var morderens bakgrunn helt innlysende av interesse. Det fantes en vennskapelig relasjon mellom drapsmann og offer, og alle sider som kunne bidra til å kaste lys over den relasjonen, var utvilsomt relevant.

Ikke desto mindre nølte man på en måte som eksempelvis italienske politi- eller pressefolk aldri ville ha gjort. I tilsvarende saker i Italia blir alle slike opplysninger rutinemessig gjengitt uten filter. For italienerne er intet menneskelig fremmed, skulle de la seg destabilisere av sannheten?

For tyskerne er det tilsynelatende destabiliserende å dyrke bilder av ting som ikke er sanne. Og etter politisk overveielse kom man på bedre tanker:

For his part, the mayor insisted that the refugee background was not necessarily material to the killing, and that “people here in Celle have dealt with this.”

Nevertheless, he said, he had disagreed with keeping the background of the suspect secret, and asked state prosecutors to make it public, which they eventually did within a day. “Otherwise,” he said, “I was afraid it would become a big theme.”

Det er interessant å merke seg at borgermesterens opptreden vel så mye ser ut til å være motivert av frykt for ytre faktorer enn av indre verdier som forteller ham hva som er rett.

Afghaneren som drepte Hushmand, er seksbarnsfar. Han kom med familien til Celle i januar. En venn av Hushmand forteller:

Mr. Hushmand took the family under his wing, said Mr. Gläser, relating that the wife was very sick, and that, in keeping with his habit, Mr. Hushmand had visited her in the hospital. He also bought shoes for the children, Mr. Gläser said.

I avhør forteller den arresterte afghaneren om motivet for drapet:

In late March, however, the police disclosed that the Afghan had confessed to the murder and told them that he had acted because Mr. Hushmand — divorced and childless at 55 — insisted on marrying the refugee’s 19-year-old daughter.

Gläser stilte seg først uforstående til dette, men fant en plausibel forklaring, nemlig at

the teacher had offered to marry the young woman so that her family would definitely be able to stay in Germany.

Hvis dette er sant, er historien dobbelt ubehagelig for tysk offentlighet. For den forteller ikke bare at en «flyktning» i virkeligheten er en sikkerhetsrisiko.

Den reiser også spørsmålet om hvorvidt en person som innvandret fra Iran for mer enn tredve år siden og etter de fleste målbare parametre var perfekt integrert, når det kom til stykket likevel ikke var så veldig integrert rent mentalt – hvilket er aller viktigst, men ikke så lett å måle.

flagg-puslespill-iran-tyskland

Det faktum at Hushmand var ugift og barnløs, antyder at det ikke hadde funnet sted noen varig integrering på kjærlighetens område, hvor aktet, velutdannet og hardtarbeidende han enn var.

Men hvis drapsmannens forklaring er sann, har Hushmand også vist en opptreden som hører mer hjemme i det utvidede Midtøsten enn i det moderne Europa – på to måter. For ved å ta initiativ til et arrangert ekteskap med en mye yngre kvinne, ville han ikke bare ha vist et kontraktsmessig forhold til det annet kjønn som er moderne mennesker dypt fremmed; han ville også ha vært villig til på et vis å selge sitt nye hjemland – betegnende nok var det også kjent at han ønsket å gravlegges i det gamle.

Det er ikke så veldig hyggelig å tenke i slike baner om et menneske som er blitt myrdet, men det er uunngåelig når det lettes på sløret.

Alison Smaleapril beskriver atmosfæren historien har avstedkommet som ubehagelig:

[I]t has also tapped into Germany’s larger, naggingly uncomfortable relationship with migration — its sometimes strange and unfamiliar story lines, its quiet successes and potential perils — at a moment when the country is struggling to integrate its new arrivals.

Den nye virkeligheten skaper uro.

Residents are consoled, they say, that a potential killer has been caught, but they are also concerned and divided about the uncertainties of the future they have invited into their quiet town.

Det har de nok all grunn til.

Borgermesteren gjør så godt han kan for å holde moralen oppe:

Mr. Mende, the mayor, said that despite the tragedy, his town was still generally responding well to the refugees. Residents had even pledged to continue caring for the Afghan family.

Men det murrer under overflaten, og folk fornemmer at de presenteres for et glansbilde:

But comments on the website of the local newspaper, which has a special section devoted to experience with the refugees, have hinted at suspicions and resentments bubbling below the surface of Celle’s seeming embrace of the newcomers.

“You read a lot about the refugees when it’s positive,” Sebastian Nitz, a 29-year-old roofer, said. “Like a refugee found money and returned it. But heaven forbid someone does something bad. If you report at all, then it should be everything.”

“No one is really enthusiastic about the refugees,” added Mr. Nitz, who was reached by telephone after complaining on the newspaper’s website that it had failed to mention that the murder suspect was a refugee and suggested it was “muzzled.”

Sannheten er alltid et bra sted å begynne. Men sannheten er ikke bare generelt ubehagelig, idet den stiller oss ansikt til ansikt med våre egne begrensninger; den er også truende for dem som har bygget sin tilværelse på løgner.

 

New York Times