Det handler om en løve i en dyrehage. En løvinne på drøye 150 kilo som vandrer hvileløst og skremt rundt i buret. Dyrehagens eier har ingen formell trening i dyrehold og overhode ingen erfaring med løver. Løvinnen Lazis skal flyttes fra buret hun er i og over til et transportbur. To menn, dyrehagens eier og en ansatt, forsøker å kaste ting på løvinnen og på den måten få henne inn i transportburet. Buret fylles med skrapjern og søppel som de to dyrepasserne lemper på løvinnen. Etter en halvtime ligger dyret og hyperventilerer langs den innerste veggen i buret. Så henter en av de to mennene to lange metallstykker som ser ut til å være deler av en gammel takrenne. Disse metallstykkene brukes nå til å dytte løvinnen rundt i buret. Et bur som nå nesten er fylt til randen med skrapjern. Løvinnen flekker tenner og kaster den veldige vekten sin mot gitteret. Mennene skvetter før de fortsetter å kaste enda mer skrot på løvinnen Lazis. Og endelig etter mye prøving og feiling og blødende rifter i løven, klarer mennene å få Lazis inn i det lille buret som skal transportere henne.
I denne dyrehagen mishandles dyr i et omfang som er vanskelig å forestille seg, og dyrehageeieren vedgår at han
tapte levebrødet sitt da dyrene begynte å dø av matmangel
Denne dyrehagen der dyr sultes til døde og hvor løvinnen Lazis mishandles, er settingen Vegard Tenold Aase har valgt som rammefortelling i sin elleve sider lange reportasje Et liv i Gaza i Adresseavisens lørdagsbilag, Ukeadressa 11.01.2014. Det er nærliggende å spørre om det er fordi dyrehagen ligger i Gaza og eies av en mann hvis navn er Mohammed Ewada – at det ikke stilles ett eneste kritisk spørsmål til dyrehagens eier eller til hans ansatte Abu Awad om hvordan dyr behandles i denne dyrehagen. Aases fortelling hadde passet som ramme rundt hva som foregår av dyremishandling på ulike steder i verden. Dyremishandlingen som foregår i enkelte muslimske land er så ufattelig grusom at dyrevenner fra andre steder i verden noen ganger ser seg nødt for å mobilisere. Her kan man lese om dyrevenner i Australia som demonstrerer mot landets salg av levende dyr til muslimske land. Nederst er en lenke til behandlingen av dyr i Midtøsten (ikke for sarte sjeler).
Det vil gå for langt å imøtegå alle tendensiøse vinklinger, den gjennomførte ensidigheten og åpenbare usannheter i Aases tekst. Det er naturlig å påpeke at Tenold Aase ikke stiller ett eneste spørsmål ved dyrestellet, har ingen kritikk og ingen fordømmelse av hvordan man behandler dyr i dyrehagen spesielt, eller i Gaza generelt. Slike spørsmål ville ta palestina-araberne på alvor. Kritiske spørsmål ville ansvarliggjøre dem og stille krav til dem. Kort og godt ville inngående og granskende spørsmål behandlet palestina-araberne med respekt og som voksne mennesker som måtte stå til ansvar for sine handlinger. I stedet for spørsmål går Aases tekst inn i Adresseavisens (og mange andre mediers) tradisjon om infantilisering av palestina-araberne. De fremstilles som hjelpeløse ofre for en skjebne de selv ikke har noe som helst ansvar for. Aase skriver for eksempel at Gaza har mistet grenseovergangen til Egypt. Mistet? Aase forsøker ikke engang å gi noe svar på hvorfor Egypt har stengt grensen til Hamas-regimet i Gaza.
Da jeg leste Aases tekst begynte jeg faktisk å undres på om jeg skulle ha medfølelse med palestina-araberne fordi de treffer så få jøder med Qassam-rakettene sine. Aase avviser Israels tidligere ambassadør til USA, Michael Oren som har uttalt at rakettene fra Gaza har «en intensjon om folkemord». I stedet for å ta Oren på alvor og forsøke å forstå hvor det intense hatet mot Israel kommer fra, presenterer Aase et kynisk regnestykke.
Tall samlet fra nyhetssaker viser at 26 israelere har mistet livet i rakettangrep siden 2003. Den israelske hæren hevder at det har blitt skutt cirka 12 000 raketter fra Gaza i den perioden, noe som gir rakettene en treffprosent på 0,3. Om dette var et oppriktig forsøk på å utrydde det jødiske folket, ville palestinerne vært bedre tjent med å vente på at hver eneste israeler døde i trafikken, statistisk sett en langt større trussel mot den jødiske staten.
Aase er mer omtrentlig og ikke like nøye med matematikken og desimalene når han skriver om palestinske sivile som antas å ha mistet livet i Gaza-krigen 2007/08.
Mellom 1385 og 1419 palestinere mistet livet bare i Operasjon Støpt Bly fra årsskiftet 2007-2008. Flesteparten av dem antas å være sivile og mange av dem barn.
Flesteparten sivile? Aase må vite at hans antakelser ikke er sanne. Både IDF, FN og oberst Richard Kemp har andre tall. Oberst Kemps tale i FN om Gaza-krigen viser til en FN-studie der de sivile tap er under halvparten av militære tap fra krigen i Gaza. (Aase tar dessuten feil av året for krigen, som var 2008/09.)
Colonel Richard Kemp, former Commander of British Forces in Afghanistan, spoke in 2011 about Israeli operations in the Gaza War. He said that a study published by the United Nations showed «that the ratio of civilian to combatant deaths in Gaza was by far the lowest in any asymmetric conflict in the history of warfare.» He stated that this ratio was less than 1:1, and compared it favorably to the estimated ratios in NATO operations in Afghanistan (3:1), western campaigns in Iraq and Kosovo (believed to be 4:1), and the conflicts in Chechnya and Serbia (much higher than 4:1, according to anecdotal evidence).
Aase fortsetter stakkarsliggjøringen og siterer noen palestinere
-Norge bryr seg ikke om oss. Hva skjedde med Oslo-avtalen? Dere lovet fred, men dere leverte ingenting.
-I Gaza har vi ingenting. Livet er vanskelig, derfor gjør vi det eneste vi kan. Vi løper.
-Men Oslo gjorde ingenting for oss. Vi har fortsatt ingen rettigheter eller friheter.
Men hva drømmer palestinerne om?
-Det eneste vi vil er å kjempe
-Vi er en liten gruppe med kun ett mål, Jihad
-Vi vil ha fred, men for det må vi bekjempe jødene
-Israel hater oss og vi hater dem.
Alle terrorhandlingene som er begått mot jøder og Israel, finner ikke Aase verdt å skrive noe om. Det er imidlertid ett terrorangrep som skildres i Aases reportasje:
Den 25. februar 1994 vandret amerikaneren Baruch Goldstein, et medlem av den radikale jødiske Kach-bevegelsen, inn i Abrahamsmoskeen i Hebron hvor flere hundre palestinere hadde samlet seg for fredagsbønn og åpnet ild. Han drepte 29 palestinere og såret 129
Av en eller annen grunn nevner ikke Aase de 120 israelerne som ble drept og de 456 som ble såret i terrorangrep fra palestinere samme år. Han kunne også skrevet noe fra 2002; det verste terroråret i Israel. Da ble over 450 israelere drept og flere enn 2000 skadet i terrorhandlinger.
For at Vegard Tenold Aase og Adresseavisen skal opprettholde myten om det onde Israel, må de fortsette å ty til tendensiøse vinklinger, til ensidighet og usannheter. Dette hjelper imidlertid verken palestina-araberne eller fredsprosessen i Midtøsten. Men det er vel heller ikke meningen. Skal varig fred oppnås og lidelsene ta slutt, må vi snakke sant om årsakene til konflikten: Islamsk Jihad. Hvordan kan elendigheten i Gaza ta slutt uten at menneskene frigjøres fra løgnen om Israel? Det er først når man erkjenner roten til problemet og handler deretter at menneskene (og kanskje løvene) får et bedre liv i Gaza.
«Et liv i Gaza», Ukeadressa 11.01.2014. (Papirutgaven)