Sakset/Fra hofta

Den siste tiden er det blitt stadig færre grunner for Storbritannia til å gå ut av EU, skriver Ambrose Evans-Pritchard over én kommentar- og én bloggartikkel hos The Telegraph.

Hendelsene på bakken og dreiningen i den politiske debatten viser klart at den europeiske superstaten nå bare eksisterer i hodet på en EU-elite – som riktignok er ganske mektig, men som ikke kan gjøre noe med at pendelen nå er i ferd med å svinge tilbake i nasjonal retning.

Demokrati og nasjonal uavhengighet kan derfor fint la seg kombinere med medlemskap i en union som ikke blir «stadig tettere», ifølge seniorkommentatoren i en av øyrikets mest euroskeptiske storaviser, som neppe ville ha skrevet det uten å være nokså overbevist.

Og det er ikke bare britene som ødelegger for den europeiske utopien:

«The time of an ‘ever closer union’ in every possible policy area is behind us,» says the Dutch government. Its review of EU powers calls for swathes of policy, from social security to water management, to be left «more or less entirely to member states».

The Dutch are carefully shadowing the British, as well they might given that Geert Wilder’s Freedom Party is leading the polls with calls to «control our borders, our economy, our currency». The cities of Rotterdam and The Hague have vowed openly to breach EU law on social security rights for Balkan migrants.

Politiske skikkelser som Wilders og Nigel Farage i United Kingdom Independence Party (UKIP) fremstår på denne måten som vinnere av debatten – ikke nødvendigvis i den forstand at de får makt, at de får det helt som de vil, at noen takker dem eller at noen gir dem rett, men fordi den politiske hovedstrømningens tyngdepunkt, dels takket være disse og andre, har flyttet seg. En flokk har klaget over gjeterhundene som løper rundt dem og bjeffer i den tro at de bare løper i ring, uten å merke at summen av bevegelsene er gått i en bestemt retning.

En tendens til euroskepsis og til uavhengig utenriksoplitikk gjør seg gjeldende i flere land, observerer Evans-Pritchard.

Over the past few months the eurosceptic floodgates have burst. French support for the EU Project has dropped from 60pc to 41pc since mid-2012, according to the Pew Foundation.

Germany’s fateful decision to side with China and Russia against France (and the UK, Italy, and Spain) over Libya in 2011 – even after the Arab League had called for military action – was an inflexion point in EU affairs.

The dam is bursting in Italy as well, a eurosceptic country these days, its people all too aware that they are trapped in a slump with an over-valued currency, youth unemployment of 41pc and a debt to GDP ratio that has jumped from 119pc of GDP to 133pc in three years despite harsh austerity and the biggest primary surplus in the developed world.

Dette kan meget vel ha skjedd fordi det europeiske prosjektets fremste talsmenn gapte for høyt:

Yet in reality, «Project triumphalism» peaked much earlier, a decade ago when the EU ultras ran amok, pushing for an EU army, intelligence service, diplomatic corps, justice department and supreme court, all spearheaded by monetary union. This was an assault on the nation state as the organising foundation of our democracies.

Den viktigste dynamikken er svekkelse av aksen Paris-Berlin. Frankrike svekkes økonomisk i forhold til Tyskland slik unionen er organisert. Hvor lenge vil franskmennene finne seg i det?

This is playing into the hands of Marine Le Pen’s Front National, now leading the polls with calls for a return to the franc and economic self-rule, and pulling votes from Socialist working class bastions. A Polling Vox survey found that 42pc of French voters are willing to consider backing the Front National. She has shaken off the stigma.

Motstanden mot en tettere union gjør seg gjeldende over hele fjøla, og til våren vil man få en indikasjon på hvor landet ligger:

The «Five Star Movement of comedian Beppe Grillo has not gone away. It is still running at 24pc in the polls, and calling for a referendum on the euro. It is likely to join Britain’s UKIP, the Front National, Wilder’s Freedom Party and a host of radical groups from Austria, Scandinavia and the Balkans in sweeping the European Parliament’s elections next May.

Hva som blir enden på visa, er ingen gitt å si. Men at vi er på vei mot et annet EU, virker høyst plausibelt. Og når de tektoniske platene beveger seg ute i verden, kan det vanskelig unngå å få konsekvenser for debatten om den norske tilknytningsformen til unionen – altså vekke den opp fra de døde.

 

Britain’s negotiating hand in Europe has never been as strong before

Ukip won the argument on Europe and in Europe