Professor emeritus Hans Jansen holdt et foredrag på den avholdte ICLA-konferansen i Brussel som fortjener nærmere ettertanke. Jansen har sine akademiske credentials i orden. Han var Houtsma professor for Contemporary Islamic Thought i Instituttet for arabisk, persisk og tyrkisk ved universitetet i Utrecht fra 2003 til han gikk av med pensjon i 2008. Fra 1979 til 1982 ledet han det nederlandske instituttet i Kairo.

Jansen ble internasjonalt bemerket som vitne for Geert Wilders i rettssaken mot ham, der han demonstrerte hvordan også Koranen kan historiseres – og følgelig kritiseres.

Red. har hørt Jansen holde foredrag i regi av Trykkefrihedsselskabet i Danmark. Han er en normal oppegående akademiker.

For ordens skyld har jeg lagt ved den engelske originalen. Noen vil ta anstøt av at Jansen sier at en ikke-muslim har færre rettigheter under sharia enn en fange på Guantanamo. Det er en spissformulering for å fremheve at man som ikke-muslim ikke har umistelige, inalienable rights.

Det vesentlige ved foredraget er hvordan systemet er bygget opp på fortolkning av noe som offisielt er uforanderlig. Det er en sirkelslutning her som gjør endring vanskelig. En måte er å historisere islam, slik kristendom er historisert. Jansen mener på ramme alvor at historiske bevis kan indikere at Muhammed ikke har eksistert.

Det er for å hindre muligheten for slik historisering at Saudi-Arabia jevner historiske minnesmerker med jorden.

Et annet viktig punkt er Jansens påpeking av at religioner for forskjellige, de har slett ikke samme kjerne, eller er forenlige. Svein Tindberg tar feil.

Forvirringen oppsto da begrepet religionsfrihet ble laget. Lovgiverne mente meningsfrihet, tankefrihet og trosfrihet, subsumert under ytringsfrihet. Men dagens fortolkere mener at alle skal ha rett til å realisere sin religion. Det kan ikke gå bra. Alle religioner kan ikke realiseres i samme «rom». Det vil ende med konfrontasjon, skriver Jansen. Der tror jeg han har rett.

Når vestlig offentlighet får vite så lite om sharia er det kanskje fordi de som styrer instinktivt styrer unna et stort konfliktområde. Man skyver problemene foran seg.

Kristendommen ble dekonstruert, og har overlevd. I en viss forstand er den blitt sterkere av historisering. Men man tør ikke gjøre det samme med islam.

Det er ingen holdbar løsning.

Hva er Sharia, hvor kommer den fra, og hvorfor er det så viktig?

av Hans Jansen

Islamsk Sharia er et system av lover. Den er en samling av forbud, råd og befalinger om menneskelig oppførsel. Sharia er ikke bare et internt anliggende som angår kun islam og muslimer. Sharia inkluderer en lang rekke forordninger om folk som ikke er muslimer. Disse reglene er som regel forbud som innebærer strenge straffer hvis de brytes. Disse forordningene gjør livet usikkert og uforutsigbart for de som lever under Sharia og ikke er muslimer.

Under Sharia har ikke-muslimer ingen absolutte umistelige rettigheter. Hvis jeg tar feil på dette vil jeg bli glad og lettet over å bli korrigert og for å få epost som forteller meg hvorfor jeg tar feil. Men hvis jeg har rett har en Guantanamo-fange flere rettigheter enn en jøde eller en kristen som lever under Sharia-lover.

I motsetning til rettssystemer i de fleste moderne land er Sharia ikke underlagt demokratisk kontroll. I likhet med internasjonal og jødisk lov er Sharia en akademisk affære. Eksperter debatterer og diskuterer reglene til de kommer til enighet. Sharia har ikke noe parlament eller regjering som fungerer som lovgiver, men Sharia-lovene unnfanges ved enighet mellom ekspertene. Det vil si de islamske religiøse lederne, de profesjonelle muslimene, ulamaer, ayatollaer eller hva disse høytstående folkene kalles.

I likhet med meg har de fleste av dere bare overfladisk kjennskap til internasjonal lov. Ambisjonene til internasjonal lov har aldri blitt overprøvd gjennom et fritt demokratisk valg. Det var mildt sagt interessant å se hvor ofte Geert Wilders’ anklagere i 2010 og 2011 appellerte til det de anså som generelt akseptert internasjonal lov for å få munnen hans lukket. Som demonstrert gjennom internasjonal lov, har isolerte grupper av akademiske spesialister en tendens til å utvikle en grad av pedanteri som en valgt lovgiver aldri kunne ha tatt seg råd til. Til en viss grad er dette det som har skjedd med Sharia.

Religioner er ikke demokratiske selv om de noen ganger foreskriver eller tolererer demokrati. Dermed er reglene i islamsk lov blitt unnfanget på udemokratisk vis. Dette betyr at ved å tillate Sharia, eller en del av den, å være loven i et vestlig land, vil den demokratiske karakteren til dette landet svekkes. Det betyr å avstå lovgivende makt til ikke-valgte selvutnevnte menn, som er ukjente og anonyme og som operer fra fjerntliggende moskeer i Pakistan eller Afghanistan. I et demokrati er dette ikke den ideelle måten. En kan ha legitime religiøse grunner til uansett å foretrekke en slik ordning, men det innebærer noe verre enn skattlegging uten representasjon, det innebærer lovgivning uten representasjon.

Vestlige politikere tar ikke Sharia spesielt alvorlig fordi det er en akademisk og religiøs affære, et system av lover som ikke utgår fra makten til en stat, men fra hodene til religiøse lærde. I den muslimske verden er derimot autoriteten til Sharia overveldende. Den kolossale prestisjen til Sharia i den islamske verden er lett å forklare. Islamsk teologi identifiserer Sharia med Guds vilje, og spesialister på Sharia er de religiøse lederne i de islamske samfunn. Ingen regjering i den muslimske verden har råd til å skyve fra seg disse spesialistene på religiøs lov hvis den vil beholde makten.

Hvert enkelt islamsk land dyrker sin egen balanse mellom sin regjering og sine religiøse eksperter. Denne alltid usikre balansen er gjenstand for doktorgradsavhandlinger. Uansett har de fleste islamske land et juridisk system som er influert av, men ikke identisk med tradisjonell Sharia. For lederne av radikale islamske bevegelser er denne forskjellen mellom nasjonal lovgivning og Sharia en permanent kilde til irritasjon. De minste forskjeller mellom Sharia og landets lover fungerer som bensin på bålet for propaganda-maskineriet deres, fordi en slik forskjell er et bevis på at en menneskelig lovgiver har ønsket å ta Guds plass og forsøkt å forbedre Guds verk. Noe som er blasfemi siden Gud må være den eneste lovgiver.

Sharia er ikke et praktisk system av lover utviklet i rettsalene. Det er et produkt av vurderingene til lærde og kommer ikke fra praktiske overveielser fra dommere, advokater, anklagere eller forsvarere. Dermed er Sharia svak når det gjelder prosesser. Det er et teoretisk abstrakt system av lover utklekket i institutter, noe som forklarer de fleste svakhetene.

Muslimsk teologi hevder uansett at Sharia er guddommelig. Hvis nye ukjente spørsmål oppstår som Sharia må besvare, fremskaffer Sharia-spesialister, ihvertfall i teorien, en løsning basert på de fire prinsippene eller «røttene» til Sharia. Disse fire prinsippene dukker igjen og igjen opp i alle diskusjoner om Sharia. De er Koranen, Hadith, Analogi og Enighet.

Den fjerde roten, enighet eller konsensus, er for alle praktisk formål det viktigste kriteriet. Så snart konsensus har blitt oppnådd, er det ikke lenger nødvendig å konsultere de andre kildene. Men teori og teologi legger størst vekt på autoriteten til den første av de fire røttene – Koranen, men i praksis kan Koranens tekster måtte bli supplementert eller tolket av de andre kildene, eller av en annen tekst i Koranen selv.

Her treffer vi på et viktig prinsipp fra både Sharia og Korantolkning. Dette prinsippet – «abrogering», «naskh» på Arabisk, er ofte misforstått. Abrogering betyr at et Koranvers som ble åpenbart tidlig kan ha blitt overstyrt eller «abrogert» av et vers som ble åpenbart på et senere tidspunkt. Noen ganger kan til og med et element fra en av de andre tre kildene abrogere innholdet i et koranvers. Muslimske lærde analyserer alle mulige tilfeller grundig.

Det mest kjente eksemplet på abrogering er av betydning for alle som ikke er muslimer. Abrogeringen av Sura 109, et vers fra Mekka-perioden som foreskriver religiøs toleranse. Denne Suraen er abrogert av senere vers fra Medina som befaler muslimer å kjempe og drepe vantro hvor de enn måtte finne dem.

Uansett hvilket problem Sharia blir konfrontert med vil en enighet bli oppnådd i løpet av få generasjoner. Og da gjelder Muhammeds befaling om at «Gud vil ikke tillate sitt folk å være enige om noe som er feil», lan tagtamiع ummatii عalaa dalaal.

Denne viktige befalingen er sentral i Sharia og har flere uforutsette konsekvenser. Skulle det ha blitt enighet om å avskaffe en regulering under Sharia, ville det ha indikert at Muhammeds «Umma» gjorde en feil. Men i henhold til islams profet gjorde den ikke det. Derfor er det utelukket å gå tilbake på lovgivning det er blitt enighet om. Eksempler på tilfeller der dette lager problemer og forlegenhet er flere, bare tenk på straffene for apostasi, utroskap eller tyveri.

Et berømt eksempel på abrogering er forbudet mot vin. I tidlige vers snakker koranen pent om vin, senere vers forbyr den. Men hvordan vet vi hvilke vers som kommer først? Det kan vi bare vite fra muslimske Sharia-eksperter. Hvordan vet de? Vel, siden vin er forbudt må verset som forbyr vin være åpenbart senere enn verset som priser vin. Utenforstående mistenker her sirkelargumentasjon, men for tradisjonelle muslimer har dette støtten til den aller høyeste, og bekrefter igjen at de ville være fortapt uten kunnskapen og visdommen til de lærde som har religiøs autoritet i islam.

Islams venner tar den påståtte fleksibiliteten til islamsk lov som et tegn på dens humane og liberale karakter. Men det er en tabbe. Fleksible lover er ikke humane, de er farlige siden innbyggerne ikke vet hva de kan bli arrestert og henrettet for. Islamsk lov, fleksibel som den sies å være, er enstemmig på flere punkter. Systemet er bygd på enighet og konsensus. Det fins ingen vesentlige uenigheter når det gjelder de delene av loven som er viktig for en ikke-muslim, uansett hva islams venner måtte si. Å ikke respektere Muhammeds, islams profet, opphøyethet, er generelt ansett som en forbrytelse som kvalifiserer til dødsstraff. Hvis domstolene eller myndighetene ikke henretter den anklagede, kan frivillige spontant og uformelt føle seg berettiget til å påta seg jobben, uansett hva det måtte koste dem personlig.

Moderne vestlige forskere har uttrykt tvil om opprinnelsen til Sharia. De tror at Sharia er fortsettelsen av Romersk provinsiell lov, slik som den var i bruk i det romerske imperiet i Midtøsten mot slutten av den arabiske erobringen. Flere forskere fra 1900-tallet har beskrevet sammenhengen mellom romersk og islamsk lov. Det er lett å se at en «mufti» er en fortsettelse av den juridisk lærde velkjent fra romersk lov, og det fins mange andre eksempler.

Innflytelsen fra jødisk lov på Sharia er umulig å benekte, og ikke noe mirakel siden Talmud og Sharia begge ble skapt i Irak på omtrent samme tid, 600-800 e.kr. En Fatwa er nøyaktig ekvivalent med den jødiske «teshuvot» og «responsa» fra romersk lov.

Muslimer tror at de religiøse ekspertene utledet reglene for Sharia fra de fire kildene, Koranen, Hadith, Analogi og Konsensus. Moderne vestlig vitenskap har derimot kommet fram til at reglene ikke kom fra de fire røttene, men at lover og provisjoner ble forankret i disse fire røttene i ettertid. Igjen er dette materiale for doktorgradsavhandlinger. Men disse akademiske spørsmålene må ikke få avspore oss her. Vi har en viktigere jobb med å forklare hvorfor vi skal fokusere på Sharia og ikke Koranen eller Muhammed når vi ønsker å forsvare oss mot Islams angrep.

Moderne vestlig vitenskap om Koranen og Muhammeds liv har gjort store framskritt siden århundreskiftet. En konsekvens av dette er at de tradisjonelle posisjonene rundt Muhammed og Koranen har vist seg å være uholdbare.

Det er nå mer usikkert enn noen gang om Muhammed virkelig har eksistert. To århundrer med tålmodig vitenskap har skapt alvorlig tvil om islams profet som historisk person. Denne tvilen forsvinner ikke uansett hvor få og ubetydelige antall akademikere som jobber med temaet er.

Arkeologi og skrifter, så langt de er tilgjengelige, kan ikke bekrefte det bildet av Muhammed som Koranen og islamsk tradisjon tilbyr, der han først opererte som profet, deretter som profet og statsmann, eller det generelle bildet av Mekka og Medina i det syvende århundre etter Kristus. Dette kan selvsagt endre seg ettersom forskningen fortsetter, men det er ikke noe godt tegn. Særlig ettersom det som har blitt funnet ser ved første øyekast ut til å motsi det tradisjonelle synet.

Den litterære tradisjonen om Muhammeds liv ser ut som en usystematisk samling av gjensidig motstridende fortellinger som alle forsøker å overbevise leserne om at en viss Muhammed var Guds sendebud. Det litterære materialet som har blitt bevart ser overhodet ikke ut som historiske nedtegnelser. Ikke nødvendigvis en katastrofe, men ikke noe godt tegn. Numismatikk bekrefter ikke islams versjon av islams tidlige historie. I seg selv ikke nok til å konkludere, men ikke noe godt tegn. Det er inkonsistenser mellom det vi vet om den gamle arabiske kalender og historiene om Muhammed. Det trenger ikke å være fatalt, men det er ikke langt unna.

Men ekte muslimer deler ikke denne tvilen om sin elskede profet. Foreningen av muslimske religiøse ledere vil på den annen side gå lenger enn ikke å dele denne tvilen, de vil bli rasende når moderne vestlige vitenskapsmenn avslører den muslimske versjonen av tidlig islamsk historie som en fortelling skapt ut fra teologisk nødvendighet, som fabler kamuflert som historie. Det er ikke nødvendig å si at mange muslimer vil være villige til å ty til vold for å forsvare religionen sin mot slike angrep.

Derimot fins det en inngang gjennom det islamske forsvarsverket som høres like from og islamsk ut som noe annet. Det kan til og med være effektivt. Koranen sier utvetydig at den er skrevet på et klart arabisk språk, lisaan عarabii mubiin. Hvis det stemmer, kan man bli fristet til å spørre, hvorfor trenger vi da Koran-kommentarer på opptil tusenvis av sider?

Allerede et ubehagelig spørsmål, men vi blir nødt til å stille et enda mer pinlig spørsmål om autoriteten til de gamle grunnleggerne av Sharia, de fire gigantene Shaafiعii, Abu Haniifa, Malik og Ahmad ibn Hanbal, alle levde rundt 800 e. kr, alle untatt Malik var geografisk knyttet til Irak: «Hvorfor trenger vi disse fire Sharia-lærde til å forklare oss hva slags gjerninger islam forbyr og anbefaler?» «Hvis Koranen er klar, hvorfor trenger vi disse opplyserne? Hva visste de mer en profeten Muhammed? Hva visste de som ikke står i de klare versene i Koranen?»

Disse spørsmålene vil ikke nødvendigvis få den vanlige muslimen til å bli sint. Likevel vil de gjøre muslimske sharia-lærde rasende. Siden disse mennene spiller samme rolle som geistlige gjør i kristendommen, har de mye makt. De er uten tvil en spirituell kraft, men noen av deres ungdommelige supportere bryr seg lite om forskjellen mellom kropp og sjel, og nøler ikke med å gå til alle nødvendige skritt for å tvinge fram etterlevelse av ønskene til disse lærde.

Som en regel, følger den vanlige muslimen det som de profesjonelle muslimene lærer og forkynner. Innflytelsen denne samlingen av sharia-eksperter har over sin flokk er utrolig og uten sidestykke i historien. Den er basert på sosialt press og fungerer på den enklest tenkbare måten: Å etterfølge reglene i religionen gir prestisje blant trosfellene. Dette er som i alle religioner. I islam beundrer altså muslimer alle som oppfører seg på islamsk måte. Hvem definerer hva det er? Det gjør de islamske lederne som utøver den endelige autoriteten over hva slags oppførsel som er islamsk.

Dette hadde vært uten betydning for oss hvis ikke islam hevder å kunne og ville ødelegge Vesten. For å forsvare Vesten mot islam er det denne kjeden av prestisje og autoritet som må angripes, og det på dens svakeste punkt: Grunnlaget for de de religiøse ledernes autoritet. Denne religiøse autoriteten er basert på Sharia. Men Sharias autoritet impliserer at Muhammed, islams profet, var en mer eller mindre enfoldig fyr, og at Koranen er en vag og simplistisk samling av from prosa uten informasjonen som trengs for å redde en fra helvetes flammer. Bare de religiøse lederne vet hvordan man kan bli reddet på grunnlaget av sin kunnskap om Sharia, ikke på grunnlag av sin kunnskap om Koranen.

Vi kan argumentere med at den forhøyde posisjonen til Sharia i den islamske verdenen bare kan bli forstått som en forkleinelse av Koranen og Muhammed. Når vi kan få våre muslimske og «dhimmi»-venner til å innse dette, kan vi ha innflytelse på dem. Spørsmålet vi bør stille så snart det gjøres en henvisning til en Sharia-lovbok, er: «Hva er det som gjør at de muslimske forfatterne og lærde, mennesker alle sammen, ingen av dem profeter, vet mer enn Muhammed og vennene hans visste?

Tillat meg et eksempel på hvordan Sharia og lederne fungerer. I 2006-2007 fikk en komiker fra Nederland trøbbel med en islamsk aktivist på bakgrunn av drapet på Theo van Gogh. Komikeren gikk på eget initiativ til en imam i Amsterdam og moskeens styre, og spurte dem rett ut om de ønsket å drepe han. Imamen så bare streng ut og sa ingenting, som om han ikke skjønte nederlandsk, noe han kanskje ikke gjorde. Men et smilende styremedlem forsikret komikeren om at de ikke hadde noen planer om å drepe han, fordi «sånne saker har vi radikale til å gjøre». Dette illustrerer situasjonen perfekt. Majoriteten er stille, imamen begrenser seg til å se høyverdig ut, hans direkte støttespillere overbringer de dårlige nyhetene, og elitesoldatene, kommandosoldatene, ekte «mujahedin», gjør det skitne arbeidet.

Myndigheter nøler med å stå imot disse kommandosoldatene. De som blir angrepet av dem må vanligvis forsvare seg selv. Det beste er å forsvare seg indirekte og forsøke å overbevise muslimer om at det gjennom århundrene er blitt et større og større gap mellom hva de oppriktig og naivt oppfatter som islam, og de akkumulerte forskrifter og restriksjoner de geistlige ønsker å implementere. Vi bør spørre vanlige muslimer om og om igjen hva de menneskelige forfatterne bak håndbøkene i Sharia visste bedre en erkeengelen Gabriel når han åpenbarte Koranen til Muhammed.

Koranen kommer med dårlig nytt for den som ikke vil underkaste seg islam, men like eksplisitt som Sharia er den ikke. Videre kan vi fritt kritisere nylige tillegg og reviderte Sharia-håndbøker, det er ingenting i våre lover eller tradisjoner som forbyr dette. Men kritikk av en gammel hellig tekst kan lett bli framstilt som usivilisert. De mange samtidige Sharia-håndbøkene er derimot fritt vilt. Forfatterne er bare mennesker, menn som du og jeg. Men de som skrev disse bøkene hevder virkelig å vite mer enn alle profetene og erkeenglene til sammen.

Her vil islams venner vil på dyktig vis forsøke å underminere vår troverdighet. Når vi henviser til en klassisk Sharia-håndbok og peker på det blodtørstige og eksplisitte innholdet vil de si: «Å vel, dette er en gammel bok, den er ikke lenger relevant og ingen normale gjennomsnittlige muslimer kjenner boken.» Når vi siterer samtidige kilder av lignende natur vil de si: «Vel, dette er en ny oppfinnelse som ikke har noen betydning for det generelle bildet av islam.» Hvis vi siterer både gamle og nye kilder vil de si at vi kjeder dem med å gjenta flere irrelevante tekster. En sterk mage er en forutsetning for alle som deltar i slike debatter.

Et av våre problemer med islam er den vestlige forståelse av religionsfrihet. De fleste vestlige aner ikke dette, men religioner er forskjellige. Hver tenkelig gjerning er enten forbudt eller påbudt i minst en av de hundrevis av religioner som vår planet er velsignet med. Det betyr at religionsfrihet ikke er mulig hvis det betyr at alle religioner får det som de vil. Da min professor forklarte dette til meg i mitt første år på universitetet, trodde jeg det ikke og spurte om noe så uskyldig som å drikke vann fra kranen kunne være gjenstand for et religiøst forbud. Han svarte at han ikke visste om noe eksempel på det, men forsikret meg samtidig om at hvis jeg gikk inn for å lete, ville jeg finne et. Og han hadde rett. I hinduismen er det en kaste som bare kan drikke brønnvann hentet i leirkar. De anser å drikke vann fra kranen som «haram».

I Europa og Amerika er derimot vår tids religioner relativt like, og oftest på en eller annen måte knyttet til Bibelen. Dermed har europeere og amerikanere en tendens til å tro at det ikke er noen problemer knyttet til at hver religion kan gjøre som de vil, siden «alle religioner er grunnleggende det samme». Dette er er en misforståelse. Det er ingenting som er felles for alle religioner.

Religionsfrihet, i betydningen alle religioner kan gjøre som de vil, er en oppskrift på borgerkrig. Det våre kloke forfedre mente når de argumenterte for religionsfrihet trengs å formuleres på nytt. Det de mente kan bare ha vært meningsfrihet og frihet for tilbedelse. Siden de ikke kjente til religioner som var fundamentalt forskjellige, og siden de var trøtte av å krige for tro og måter å tilbe på, og siden de ikke kjente til det globale spektret av religiøs variasjon, formulerte de sine overbevisninger på en måte som i dag er forvirrende og lager alvorlige problemer for frihet, vitenskap, justis, helse og politikk.

Ikke alt er bra, men mange og kanskje de fleste muslimer er for humane til å være villige til å utføre alle påbud fra Sharia. La oss hjelpe dem ved å peke på at Koranen godt kan være Guds ord – det kan ikke verifiseres – men Sharia er laget av mennesker, selv i henhold til islams lære. For å fri oss helt fra Sharia kan det tenkes at vi blir nødt til å slåss, men friheten er ikke gratis.

Brussel, ICLA, 9. juli 2012.

What is Sharia, where does it come from, and why does it matter so much?
Brussels, ICLA, July 9, 2012

The Islamic Sharia is a system of law. It is a collection of prohibitions, admonitions and commands about human behavior. The Sharia is not an internal matter that only concerns Islam and Muslims. The Sharia includes a large number of provisions about people who are not Muslims. These rules are usually prohibitions that carry severe penalties if violated. These provisions of the Sharia make life unsafe and uncertain for someone who lives under Sharia law and who is not a Muslim.

Under Sharia law, someone who is not a Muslim possesses no inalienable rights. If I am wrong here, I will be relieved, and happy to stand corrected and receive your e-mails pointing out why I am wrong. But if I am right, a prisoner in Guantanamo Bay possesses more rights than a Jew or a Christian who lives under Sharia law.

Unlike the legal systems of most modern nation states, Sharia law is not subject to democratic supervision. Like international law and rabbinic law, Sharia law is an academic affair: experts discuss and debate the rules until they reach an agreement. Sharia law does not know a parliament or a government that acts as legislator, but the rules of the Sharia come into being by being agreed upon by the experts, that is, the Islamic religious leaders, the professional Muslims, the Ulama, Ayatollahs, or whatever these dignitaries are called.

Like me, most of you will be only superficially familiar with international law. The pretensions of international law have never been put to the test of a free and democratic vote. It was, to say the least, interesting to note how often the accusers of Geert Wilders in 2010 and 2011 appealed to what they regarded as generally accepted international law in order to silence Geert Wilders. As international law demonstrates, communities of academic specialists, in their isolation, have a tendency to develop a degree of pedantry that an elected lawgiver could never afford. Up to a point, this is exactly what has happened to the Sharia.

Religions are not democratic even if they sometimes may preach or tolerate democracy. Hence, the way in which the rules of Islamic law come into being is undemocratic. This implies that allowing the Sharia, or a part of it, to be the law of the land in a Western nation will diminish the democratic character of that nation. It means giving away legislative power to unelected self-appointed men, who are unknown and anonymous, who operate from far-away mosques in Pakistan or Afghanistan. In a democracy, this is not the ideal arrangement. One may have legitimate religious reasons to nevertheless prefer such an arrangement, but it entails something worse than taxation without representation; it entails legislation without representation.

Western policymakers do not take Sharia law too seriously because it is an academic and religious affair, a system of law that springs not from the power of a state but from the minds of religious scholars. In the Muslim world, to the contrary, the authority of the Sharia is overwhelming. The colossal prestige of the Sharia in the world of Islam is easy to explain: Islamic theology identifies Sharia law with the will of God; and Sharia specialists are the religious leaders of the Islamic community. No government in the Muslim world can afford to alienate these specialists of religious law if it wants to remain in power.

Each and every Islamic country nurtures its own equilibrium between its government and its religious specialists. This ever-changing equilibrium is the stuff of PhD-dissertations. Nevertheless, most Islamic countries possess legal systems that are influenced by, but not identical with, traditional Sharia law. To the leaders of the radical Islamic movements this non-identity of national law and Sharia law is a permanent source of anger. The smallest discrepancy between Sharia law and the law of the land is permanent fuel to the fire of their propaganda machines since such a difference supplies proof that a human lawgiver wanted to take Gods place, and attempted to improve on Gods work, which is blasphemy since God must remain the only law-giver.

Sharia law is not a practical system of law developed in courts. It is the product of the deliberations of scholars, and it does not spring from the practical concerns of judges, barristers, prosecutors or defenders. Consequently, Sharia law is poor on procedure. It is a theoretical, abstract system of law thought out in academies. This explains most of its weaknesses.

Nevertheless, Muslim theology claims that Sharia law is divine. If unfamiliar new questions arise for which the Sharia has to provide an answer, Sharia specialists, at least in theory, put forward a solution that is based upon the four principles or ‘roots’, of the Sharia. These four principles will reemerge again and again in all discussions concerning the Sharia. They are Koran, Hadith, Analogy and Agreement.

The fourth root, Agreement or Consensus, is for all practical purposes the most important criterion. Once a consensus has emerged it becomes unnecessary to consult the other sources. Theory and theology, however, attach the greatest value to the authority of the first of these four roots, to the Koran, but in practice the wording of the Koran may have to be supplemented or interpreted by the other sources, or by another passage from the Koran itself.

Here we meet with an important principle from both Sharia law and Koran interpretation. This principle, ‘abrogation’, naskh in Arabic, is often misunderstood. ‘Abrogation’ means that a verse from the Koran that was revealed early might be repealed, or ‘abrogated’, by a verse that came down at a later point in time. Sometimes even an element from one of the other three sources can abrogate the contents of a verse from the Koran. Muslim scholars analyze all possible cases in depth.

The most famous example of abrogation is of concern to anyone who is not a Muslim: the abrogation of Sura 109, a Sura from the Mecca period that preaches religious tolerance. This Sura is abrogated by later verses from Medina that command the Muslims to fight and kill the unbelievers wherever they find them.

Whatever problem Sharia scholars are confronted with, in a few generations they will work out an agreement; and then Muhammad’s directive applies that ‘God will not permit [his] people to agree on an error’, lan tagtamiع ummatii عalaa dalaal.

This important directive plays a central role in the Sharia system. Its application has a number of unforeseen consequences. Abolishing a Sharia regulation on which agreement had been reached, implies that Muhammad’s umma did go wrong. But according to Islam’s Prophet, it did not. Hence, it is out of the question to go back on regulations once they are agreed upon. Examples of cases where this creates difficulties and embarrassment are numerous: just think of the Sharia punishments for apostasy, adultery or theft.

A famous example of abrogation is the prohibition of wine. In early verses, the Koran speaks well of wine; later verses forbid wine. But how do we know which verse comes first? This we can only know from the Muslim Sharia experts. How do they know? Well, since wine is forbidden, the verse that forbids wine must be later than the verse that praises wine. Outsiders will suspect circularity, but to traditional Muslims this all enjoys the support of the Most High, and reconfirms that they would be at loss without the scholarship and learning of the experts who embody religious authority in Islam.

The friends of Islam see the alleged flexibility of Islamic law as an indication of its humane and liberal character. This, however, is a mistake. Flexible laws are not humane but dangerous, since citizens do not know for what they can be arrested and executed. Islamic law, flexible as it is reported to be, is unanimous on a large number of points. Agreement, consensus, that is what the system is build upon. No important disagreements exist on the points of law that are important to whoever is not a Muslim, whatever the friends of Islam may say. Not respecting the majesty of Muhammad, the Prophet of Islam, is generally seen as a capital crime. If the courts or the governments do not execute the offender, spontaneous informal volunteers may feel justified to take this task upon their shoulders, whatever the cost to them personally.

Modern Western scholars have called into doubt the origins of the Sharia. They believe that the Sharia is the continuation of Roman provincial law as it was in force in the Roman Empire in the Middle East on the eve of the Arab conquests. A number of 20th century scholars wrote about the relationship between Roman and Islamic law. It is easy to see that the figure of the mufti is a continuation of the scholar of jurisprudence well known from Roman law, and other examples abound.

Strong influence from Talmudic rabbinic law on the Sharia is undeniable, and no miracle, since the Talmud and the Sharia both came into being in Iraq, in roughly the same period, the second half of the first millennium. Fatwa’s are, of course, the exact functional equivalent of the rabbinic teshuvot, and the responsa from Roman law.

Muslims believe that their religious specialists derived the rules of the Sharia from its four sources: Koran, Hadith, Analogy and Consensus. However, modern Western scholars have come to believe that the rules of the Sharia were not derived from the four ‘roots’, but that the rules and provisions were anchored in these four ‘roots’ only in retrospect. This is again the stuff of PhD-dissertations. These academic questions, however, should not detain us here, we have a more important duty: to explain why we should concentrate on the Sharia, and not on the Koran or Muhammad, when we want to defend ourselves against the onslaught of Islam.

Modern Western scholarship on the Koran and the life of Muhammad has made great progress since the turn of the century. Consequently the traditional positions concerning Muhammad and the Koran have shown themselves to be untenable.

Whether Muhammad really existed, is more uncertain than ever. Two centuries of patient scholarship have created serious doubts about the historicity of the prophet of Islam. These doubts will not go away, no matter how small and insignificant the number of academics that works in this field may be.

The general picture which the Koran and the Islamic tradition offer of the setting in which Muhammad worked, first as a prophet, then as both a prophet and a statesman, the general picture of Mecca and Medina in the beginning of the 7th century AD, is not confirmed by the results of archeological research and inscriptions as far as these are available. This, of course, may change when research progresses but it is not a good sign, especially since what has been found, at first sight appears to contradict the traditional views.

The literary tradition about Muhammad’s biography does look like an unsystematic collection of mutually contradicting sermons that nevertheless all want to convince the audience that a certain Muhammad was the Messenger of God. The literary material that has been preserved does not look like an historical record at all. This is not necessarily fatal, but it is not a good sign. Numismatics does not confirm Islam’s version of the early history of Islam. This by itself is not conclusive, but it is not a good sign. There are discrepancies between what we know about the ancient Arab calendar and the reported stories about Muhammad. This needs not be fatal, but it comes close to being so.

True Muslims, however, do not share these doubts about their beloved prophet. The guild of Muslim religious leaders, on the other hand, will go further than simply not sharing these doubts; they will be infuriated when modern Western scholars unmask the Muslim version of the early history of Islam as a narrative created by theological necessities, as sermons that are disguised as history. It goes without saying that many Muslims will be ready to put on heavy armor to defend their religion against such attacks.

There is, however, one point of entry into the Islamic armor that sounds as pious and as Islamic as these things go. It may even be effective. The Koran unequivocally states that it is written in clear Arabic language, lisaan عarabii mubiin. ‘Well’, one is bound to ask, ‘Why, if this is true, do we need Koran commentaries that run into thousands of pages?

This question is awkward already, but we have to pose an even more embarrassing one concerning the authority of the ancient founding fathers of the Sharia: the four giants al-Shaafiعii, Abu Haniifa, Malik and Ahmad ibn Hanbal, all close to 800 AD; all, except Malik, geographically connected to Iraq: ‘Why do we need these four Sharia scholars to inform us which acts Islam forbids and prescribes?’. ‘If the Koran is clear, why do we need these luminaries? What did they know more than the prophet Muhammad? What did they know that is not in the clear verses of the Koran?’

These questions do not necessarily make the average Muslim laymen angry. Nevertheless, they will enrage Muslim Sharia scholars. Since these men play the role the clergy plays in Christianity, they are a force to be reckoned with. They are no doubt a spiritual force, but some of their youthful supporters do not care much about the distinction between soul and body, and do not hesitate to take all necessary steps to enforce compliance with the wishes of these clergymen.

Muslim laymen, as a rule, assent to whatever the professional Muslims teach and preach. The power that this guild of Islamic Sharia experts exercises over its flock is amazing and has no equal in history. It is based on social pressure. It operates in the simplest way imaginable: carrying out the prescripts of one’s religion creates prestige amongst coreligionists. This is the case in all religious systems. Hence, in the case of Islam, Muslims will admire anyone who acts in the Islamic way. Who defines how that way runs? It is the Islamic clergy that exercises the final authority on which behavior constitutes Islamic behavior.

This would not matter to us if Islam did not boast to be able and willing to destroy the West. In order to defend the West against Islam it is this chain of granting prestige and authority that has to be attacked, and this attack had better take place at its weakest point: the basis of the authority of the clergy. This clerical authority is based on the Sharia. However, the authority of the Sharia implies that Muhammad, the prophet of Islam, was more or less a simpleton, and that the Koran is a vague and simplistic piece of pious prose that lacks the information man needs to be saved from the fires of Hell – only the clergy knows how man can be saved, and this by virtue of its knowledge of the Sharia, not by virtue of its knowledge of the Koran.

The elevated position of the Sharia in the world of Islam, we might argue, can only be understood as a belittlement of the Koran and Muhammad. Once we can make our Muslim and our dhimmi opponents see this, we may have influenced them. The question we should ask as soon as an appeal to a Sharia law book is being made is: ‘What do the Muslim scribes and scholars, all of them human, none of them a prophet, know more than Muhammad and His companions knew?’

Allow one example of how Sharia and clergy operate. In 2006/2007, a Dutch comedian got into trouble with an Islamic activist about the Theo van Gogh assassination. The comedian, on his own initiative, then consulted a local Amsterdam Imam and the board of his mosque, asking them directly whether they wanted to kill him. The Imam only looked stern, and did not say anything, acting as if he did not understand Dutch – which perhaps he did not. However, a smiling board member assured the comedian that they had no plans to kill him, because ‘for such things we have the radicals’. This perfectly illustrates the situation. The majority is silent, the Imam limits himself to looking dignified, his direct supporters bring the bad news, and the elite soldiers, true commandos, true mujahidin, do the dirty work.

Governments hesitate to resist these commandos; those under attack usually have to defend themselves. It is best to fight back indirectly, and try to influence Muslims into realizing that over the centuries an ever-widening gap has opened up between what they sincerely and sometimes naively see as Islam and the accumulated prescripts and restrictions the clergy wants to see applied. We should ask Muslim laymen again and again what the human writers of the Sharia handbooks know more than the archangel Gabriel when he revealed the Koran to Muhammad?

The Koran brings bad news to someone who does not want to submit to Islam, but as explicit as the Sharia it is not. We may, moreover, freely criticize recently annotated and revised Sharia handbooks, nothing in our laws and customs forbids us to do so. However, criticizing an ancient holy text can easily be portrayed as uncivilized. The many contemporary Sharia handbooks are, to the contrary, fair game. Their authors are only human, men like you and me. But the writers of these Sharia books certainly claim to know more than all the prophets and archangels combined.

Here the friends of Islam will cleverly try to undermine our trustworthiness. When we appeal to an ancient classic Sharia handbook, and point to its bloodthirsty and explicit contents, they will say: ‘Oh, well, this is an old book, not relevant any longer, no normal average Muslim knows of this book’. When we quote modern contemporary sources of a similar nature, they will say: ‘Well, this is a recent innovation that has no meaning for the general picture of Islam’. If we quote both old and new sources, they will say that we bore them by repeating multiple irrelevancies. A strong stomach is an absolute requisite for anyone who joins such debates.

One of our problems with Islam is the Western understanding of freedom of religion. Most Westerners do not realize this, but religions are dissimilar. Every act that can be imagined is either prohibited or made obligatory by at least one of the hundreds of religions our planet is graced with. Hence, freedom of religion, if it means that every religion can have its way, is not possible. When my professor in my first year at the University explained this, I did not believe him, and asked whether something as innocent as drinking tap water could be the subject of a religious prohibition. He answered that he did not know of an example but at the same time he assured me that if I started looking I would find one. And right he was: Hinduism has a caste that may only drink water pulled up from a well by a clay jug; they regard drinking tap water as haraam.

In Europe and America, however, the extant religions are comparatively similar, and usually somehow connected to the Bible. Hence Europeans and Americans tend to believe that there is no harm in letting a religion have its way since ‘deep down all religions are the same’. This is a misunderstanding. There is nothing that is common to all religions.

Freedom of religion, if it means that any form of religion can have its way, is a recipe for civil war. What our wise forefathers meant when they advocated freedom of religion should be reformulated. What they meant can only have been freedom of opinion and freedom of worship. Since they were unfamiliar with religions that were essentially different, and since they tired from going to war about beliefs and forms of worship, and since they were unfamiliar with the full specter of global religious variety, they formulated their convictions, however right they were, in a way that today is confusing and creates serious problems for freedom, science, justice, health and politics.

Not all is well, but many if not most Muslims are too humane to be willing to execute all commands the Sharia imposes. Let us help them by pointing out that that the Koran may well be the word of God – this, after all, is untestable, but that the Sharia is the work of men, even according to the teachings of Islam. To remain free from Sharia law, we may eventually have to fight, but then, freedom is not for free.

http://www.arabistjansen.nl/Arabist/What_is_Sharia.html

Short CV

Prof. Dr Johannes J.G. Jansen (Amsterdam 1942) was Houtsma professor for Contemporary Islamic Thought in the Department of Arabic, Persian and Turkish at the University of Utrecht (The Netherlands) from 2003 till his retirement in 2008. In Dutch he writes as ‘Hans Jansen’. In 2010-2011 he was witness for the defense in the trial against the Dutch politician Geert Wilders.

Academic cv: see below
List of publications: elsewhere on this site

Academic cv

Dr Jansen taught Arabic and Islamic Studies at Leiden University from 1982 till May 2005. From early 1979 till the summer of 1982 he was director of the Dutch research center in Cairo, the Nederlands Instituut voor Arabische Studiën en Egyptische Archeologie. He also taught at Groningen University (1975-1979) and at Amsterdam University (1982).

He studied in Amsterdam (1960-1964), Cairo (1966-1967) and Leiden (1964-1968). He received degrees from the Theological Faculty of Amsterdam University (Biblical Hebrew and the History of Philosophy, 1961), the Amsterdam University Faculty of Arts (BA, Hebrew, Aramaic and Arabic, 1964) and the Leiden Faculty of Arts (MA, Arabic, Turkish, and History of the Middle East). He received a doctorate at Leiden in 1974.