Uhyggen og ondskapen rammet Aurora, Colorado i helgen, da James Eagan Holmes opptrådte i commando-utstyr og sminket som «The joker» skjøt vilt om seg ved premieren til den nye «Batman»-filmen. 12 mennesker ble drept, flere titalls fysisk skadd, og hundrevis av pårørende og andre publikummere i salen ble påført psykiske traumer for livstid. Det er disse som er de egentlige viktige i denne forferdelige saken, men gjennom sine grufulle handlinger vil en gjerningsmann alltid påtvinge oss en oppmerksomhet om ham personlig, selvom vi så gjerne ville vært det foruten, og kunne fra sekund 0 fokusert på lindring av de overlevendes og pårørendes smerter og sorg, samt hedret dem som gikk bort.

Nesten ingen ting av «forståelige» motiver er til nå blitt avdekket hos J.E.M., og heller ikke stort om noe observert progresjon hos ham fra å være en høydisiplinert «honour student» til en nedplaffende massemorder i bisarr utkledning.

Det er nifst gripende å se James Eagan Holmes i første rettsmøte, han ser nærmest neddopet ut. Eller, er han i ferd med å våkne fra et mentalt mareritt som ennå ikke vil sluippe taket? Han glipper med øynene, ser ut til å duppe av, prøver så å spile opp øynene og sitte rakrygget. Men, feiler.

Ansiktet er helt slapt, det går ingen muskelrykninger gjennom det; har han ingen følelser rundt det han har gjort, eller evner han ikke uttrykke slike, enten verbalt eller gjennom mimikk?

Og, samtidig:

De siste par månedene har J.E.M. metodisk gått til innkjøp av våpen, og har gjort en nitid rigging av hybelen sin til en bombefelle.

Men, allerede ved initielle avhør plumpet han ut med denne riggingen av hybelen. Hvorfor?

Er det overhodet samme mann? Eller er det ulike, selvmotsigende bruddstykker av en tidligere mann som på ulike tider har «kontrollen» innen J.E.Ms sinn?

Det ene øyeblikket sender han fra seg en relativt rasjonell forespørsel via e-post om å få trene på en skytebane, for så å «ødelegge for seg selv» ved å sette manager’en av skytebanen på en forskrudd telefonbeskjed der han virker sløv eller fordrukken, og innholdet av beskjeden er så underlig at manager’en alt bestemmer seg for å avvise henstillingen dersom Holmes tar kontakt igjen. Noe han ikke gjør.

Jo mer jeg leser om denne saken, jo mer får jeg følelsen av at Holmes har splintret, at han i utgangspunktet har hatt et skjørt, usikkert selv, og som av en eller annen grunn har gått i knas de siste månedene.

Ser man på unggutten for 6 år siden på en «Science Conference», så er det en distinkt keitete, men egentlig ganske sjarmerende nerd man ser, men som nok ikke overraskende har problemer med å relatere seg til det annet kjønn.

Overinvesterte Holmes i hans utvilsomme intellektuelle kapasitet at det var kun der, i intellektet at han hadde verdi, mens han i årevis har sett på seg selv som komplett mislykket på andre felter i livet, som det sosiale og seksuelle?

Og, da det i våres skar seg for ham intellektuelt sett ved dårlige karakterer ved vår-eksamenene, så raste selv dette skjøre selvbildet sammen for ham? At det bare hadde vært en illusjon at han i alle fall var «flink», om ingenting annet her i livet?

Var «The Jokers» filosofiske nihilisme det eneste som fremdeles ga mening?

Jeg vet ikke. Kanskje vil vi aldri vite.

Kanskje må vi alltid leve med uvissheten om hvorfor ondskap oppstår, men det viktigste da må fremdeles være at vi ikke legger bånd på vår omtanke, og vilje til å hjelpe dem som ble rammet av den uforståelige ondskapen.

Å innse begrensning av vårt intellekt må ikke gjøre oss redd for å vise medfølelse, i frykt for å gjøre noe «feil».