LEST: Man burde ha trodd at det i utgangspunktet ikke skulle «gå an» å reise et slikt spørsmål, enda mindre at noen skulle svare bekreftende på det. Men det har altså nå to bio-«etikere» gjort, i det prestisjefylte magasinet «Journal of Medical Ethics».

I sin artikkel (bak betalingsmur) «After-birth abortion: Why should the baby live?» går Franscesca Minerva og Alberto Giubilini inn for slikt nyfødt-drap ved å trekke frem det de mener er viktige likheter mellom fosteret (som er lov å aborteres) og nyfødte (som ennå ikke er lov å drepes).

Vi trykker den gitte «Abstract’en», som er offentlig tilgjengelig:

«Abortion is largely accepted even for reasons that do not have anything to do with the fetus’ health. By showing that (1) both fetuses and newborns do not have the same moral status as actual persons, (2) the fact that both are potential persons is morally irrelevant and (3) adoption is not always in the best interest of actual people, the authors argue that what we call ‘after-birth abortion’ (killing a newborn) should be permissible in all the cases where abortion is, including cases where the newborn is not disabled. »

Ett av argumentene forfatterne visstnok bruker er at babyer og fostre ennå ikke har laget seg «moral aspirations» og mål i livet, og at dette dermed skulle gjøre dem livsuverdige.

Det virker derfor som de bedriver en uhyggelig stråmannsargumtasjon. For de av oss som går inn for (eller har gått inn for) selvbestemt abort har da sjelden ansett det som relevant om en person har «moral aspirations» eller ikke? Har en psykopat slike «moral aspirations»? Hvis ikke, er det rett å drepe dem, også, bare fordi de er..onde?

For meg har det vært tungtveiende at abort kun er forsvarbart sålenge det ikke finnes noe funksjonelt sansningsapparat hos fosteret.

Artikkelen til Minerva og Giubilini har fått meg til å tvile på hvem jeg vil spille på lag med, og jeg går ned i tankeboksen. Det finnes flere ateister, som for eksempel nylig avdøde Christopher Hitchens, som endret sitt syn på selvbestemt abort, og endte opp med å mene det var umoralsk og uriktig. Jeg er ikke helt der ennå, men artikkelen i «Journal of medical Ethics» pusher meg i den retning.