Asle Tojes bok ble lansert torsdag i Den norske Atlanterhavskomitès lokaler. Det er en begivenhet at en norsk forsker har tilgang til sentrale aktører i europeiske hovedsteder og Brussel, og skriver en bok om EU som får internasjonal oppmerksomhet. Toje ser ut til å ha truffet en nerve.

Philip Stephens skrev samme dag en kommentar i Financial Times som uttrykte det samme: Europe heads for Japanese irrelevance.

Stephens hadde akkurat hørt José Manuel Barroso holde talen om rikets (EUs) tilstand, med de vanlige fraser om at EU er en global leder. Men jo mer EU-ledere gjentar disse påstandene, jo hulerer lyder de. Det er nå åpenbart at EU ikke er en player, men en tilskuer, skriver Phillips.

Det er akkurat det som er tema for Tojes bok. Nå kommer det mange bøker om EU, men Stephens trekker frem Tojes:

In a striking analysis of foreign and security policy during the opening decade of the century, Asle Toje, a scholar at Norway’s Nobel Institute, concludes that Europe has been showing all the characteristics of a small power – or rather of a series of small powers as the limited influence of the Union co-exists with the constrained power of France, Britain and Germany.

Some will be content with this. For all its troubles, Europe has a social and political model to be envied in much of the rest of the world. Sclerosis is relative: per capita incomes are still 10 times the level seen in China. And the Union can be diligently effective in doing small foreign policy things, notably in its own neighbourhood.

Mens USA forsøker å forene hard power og soft power, ser EU ut til å nøye seg med å dagdrømme, skriver Stephens.

Toje gir en lignende dose hard realisme.

Man skulle tro at det norske establishment ville trykke en som Toje til sitt bryst. At de rett og slett ikke kunne la være. Vi er ikke akkurat forspent med forskere som får internasjonal anerkjennelse. Men det har ikke skjedd. Tvertimot.

Elin Ørjasæther var den som tok bladet fra munnen og skrev om det skandaløse i at en av Norges mest begavede og produktive forskere ikke får fast ansettelse. Flere kjente navn delte denne oppfatningen: Øyvind Østerud og Geir Lundestad. Det virker nesten som et yrkesforbud.

Toje har vært rådgiver for Fremskrittspartiet. Men er det hele forklaringen? Det er nok heller systemet som lukter at de har å gjøre med en person som sprenger dets referanseramme, en de ikke kan kontrollere.

Jan Erik Grindheim (Universitetet i Bergen) og Per Martin Norheim-Martinsen (FFI) deltok under presentasjonen torsdag. Debatten forløp i siviliserte former. Men det virker som om Tojes kritikk overskrider de rammene som Brussel og Oslo opererer med: den normative modellen, med vekt på verdier og dialog.

Dette er en «normal verden», der institusjonene utvikler seg, og den lineære utviklingen mot større velstand og samarbeid går ufortrødent. Det finnes rusk i maskineriet, men det går seg til.

Er dette en adekvat oppfatning av dagens verden? Kanskje ikke, men vil ikke EU muddle along? Det er ikke sikkert. Gjeldskrisen rystet euroen. Det er ikke blitt noen felles forsvars- og sikkerhetspolitikk og i utenrikspolitikken kan fremdeles ett land nedlegge veto.

EU ligger i et land som er ved å falle fra hverandre. Belgia er formannsland siste halvår, men fungerer knapt på riksplan. Oppslutningen om EU blant folket har aldri vært så lav.

Det er mange mørke skyer på horisonten. Hvis man skal snakke soft power, hvor er visjonene, engasjementet og viljen? Hvor er lederne? Hvor stevner man frem? Avstanden til Washington er blitt skremmende stor. EU har 2 000.000 mann under våpen, men kan bare mobilisere 100.000 til aktiv strid. Og forsvarsbudsjettene fortsetter å synke.

USA har store problemer. Men EUs er større. De er av fundamental karakter, og man vil ikke en gang sette navn på dem. Man tør ikke fordi det vil rive så mye med seg.

Hver gang en visjon går i graven, som med forsvars- og sikkerhetssamarbeidet, dør noe av EU. Det som blir igjen blir den byråkratiske kolossen, som folk i høyden er likegyldige til.

Det er et stort hull i Europa der hjertet skulle vært, og vakuumet fylles av andre. Andre handler på den internasjonale scene, men også innenfor Europa tar andre initiativet.

Asle Toje er en atlantisist, en som har sans for American hard power. Det som kalles the liberal order må forsvare seg mot både ytre og indre fiender. Europa vil helst ikke erkjenne at fiender eksisterer. Oppvåkningen kan bli brutal.