Gjesteskribent

Etter to år har Det britiske kiropraktorforbundet (BCA) tapt injuriesaken mot forfatter og forskningsjournalist Simon Singh. Singh har skrevet flere bøker om alternative behandlingsmetoder innen medisin, og i sin faste spalte i The Guardian tok han for seg enkelte kiropraktorers påstander om at de kan behandle kolikk, astma og ørebetennelser. – Det finnes det ikke noen vitenskapelig dokumentasjon for, skrev Singh, og la til at det var «uansvarlig av BCA å gladelig fremme slik humbugbehandling».

BCA saksøkte Singh for injurier, og han jobbet snart fulltid med saksanlegget. På et tidspunkt måtte han legge ned spalten i The Guardian – han hadde ikke lenger tid til å skrive.

Fordi den britiske injurielovgivingen er så fordelaktig for saksøker, er Storbritannia blitt et populært land for alle som ønsker å føre injuriesaker på tvers av landegrensene. For britiske domstoler er det nok at noe er blitt publisert på internett for at de skal ta saken. Samtidig innebærer injurieloven omvendt bevisbyrde; som saksøkt må man bevise at ens påstander er dokumenterbart korrekte og at saksøker ikke har lidd skade. Dette er f.eks. svært vanskelig å bevise for undersøkende journalister, hvor man ofte må basere seg på anonyme kilder eller kvalifiserte spekulasjoner.

I tillegg er det ekstremt dyrt å forsvare seg i slike saker i Storbritannia. Til tross for at erstatningene ikke er spesielt store (gjennomsnittlig mellom 100.000 og 200.000 pund), så må man også betale egen advokat og det dobbelte til saksøkers advokat dersom man taper saken, og advokatene i London koster rundt 600 pund (ca. 5400,- NOK) i timen.

– Politikere har snakket om å kutte kostnadene til halvparten, noe som kan se ut som et dristig forslag – men injuriesaker koster typisk rundt 1 million pund, så en reduksjon til 500.000 pund gjør det fortsatt umulig for majoriteten av skribenter å forsvare seg. En nylig rapport fra Oxford påpekte at engelske injuriesaker er 140 ganger dyrere enn de i Europa, skriver Singh.

Flere profesjonelle og spesialiserte advokatfirmaer arbeider utelukkende med injuriesaker, og står klar med sin ekspertise for saksøker. På grunn av de enorme kostnadene velger de fleste som blir saksøkt å inngå forlik før det i det hele tatt kommer til en rettssak som kan resultere i økonomisk ruin. Som saksøker har du nesten ingenting å tape etter den britiske injurielovgivingen. Minst 90 prosent av saksøkerne får medhold, og det forekommer følgelig mange ubegrunnede saksanlegg. Selve trusselen om rettssak får derfor en kraftig virkning, og har etter flere søksmål lagt en betydelig demper på den undersøkende journalistikken i en bransje som allerede er økonomisk presset.

Injurielovgivningen har lenge vært problematisk for den britiske pressen, men med internetts utbredelse har problemet blitt mangedoblet.

Den økende injurieturismen til Storbritannia er blitt så problematisk at den amerikanske kongressen har utarbeidet en egen «Lex Eherenfeld», en lov som beskytter landets statsborgere mot utenlandske injuriesøksmål. Loven er oppkalt etter forfatteren Rachel Ehrenfeld etter det oppsiktsvekkende saksanlegget fra den saudi-arabiske forretningsmannen sheikh Khalid bin Mah-fouz. I boken Funding Evil beskyldte Ehrenfeldt Mah-fouz for å være involvert i finansiering av terrorangrep. Boken var ikke blitt utgitt i Storbritannia, men den britiske domstolen tok saken fordi den kunne kjøpes på internett. Ehrenfeld nektet å møte opp, og ble dømt in absentia til å betale en erstatning på 110.000 pund.

Trusselen den britiske injurielovgivingen utgjør mot ytringsfriheten og den frie presse har etterhvert blitt pinlig for landets myndigheter. Nå har Labour-regjeringen nedsatt en arbeidsgruppe for å gjøre noe med saken. – Jeg ønsker politikernes løfter velkommen, skriver Singh i artikkelen On libel, the really big battle awaits, – men flikking er ikke nok. Det må radikale reformer til:

Two years on, I welcome politicians’ libel pledges. But tinkering won’t do. Reform must be radical

Today is an important anniversary for me. Exactly two years ago, I published an article in the Guardian about the British Chiropractic Association and its bizarre belief that spinal manipulation could help children with colic, ear infections and asthma. It was National Chiropractic Awareness week, so I thought I would also spread a little awareness. I explained that in my opinion it was reckless of this professional body to «happily» (ie blithely) promote such «bogus» (ie ineffective) treatments. The BCA took exception to the criticism and sued me personally for libel.

Defending my article has taken up most of my time since the spring of 2008, but the good news is that the BCA no longer promotes these treatments on its website, many of its members no longer advertise spinal manipulation for these childhood conditions, and last week the BCA dropped its case against me. Moreover, the BCA will now have to cover its own and my legal costs and the original article is available once again on the Guardian website, so parents can at last look at my arguments and decide whether or not they want to waste their money taking their children to see a chiropractor.

All of this seems like a good reason to celebrate, but it has been hard to raise a glass of cola (I am teetotal) when our libel laws continue to be the most anti-free speech in the democratic world, and while they can be used to silence honest views and serious criticism. Journalists, academics and others could still just as easily be dragged through the libel courts for years in order to defend an article that turned out to be accurate and fair all along. Indeed, right now the consultant cardiologist Dr Peter Wilmshurst is being sued for libel and risks bankruptcy simply for raising concerns about the data surrounding a new heart device.

If anything deserved to be celebrated last week, it was not my victory, but rather the fact that every single major party published its manifesto, and each one included a commitment to libel reform. This has been the result of a campaign that has grown over the last year, which was initiated by the charities Sense About Science, Index on Censorship and English PEN. The campaign was propelled by massive grassroots support from bloggers and scientists, and then it was endorsed by everyone from the astronomer royal to the poet laureate.

The Lib Dems, particularly Evan Harris, have been strong supporters of libel reform, and their manifesto promises that they will «Protect free speech, investigative journalism and academic peer reviewed publishing through reform of the English and Welsh libel laws – including by requiring corporations to show damage and prove malice or recklessness, and by providing a robust responsible journalism defence».

The Labour manifesto is a little more coy: «To encourage freedom of speech and access to information, we will bring forward new legislation on libel to protect the right of defendants to speak freely.» However, having set up a working group on libel reform and having backed its findings, it seems that the justice secretary, Jack Straw, is genuinely fired up and wants to act rapidly if Labour is returned to power.

The Conservatives make a similarly brief manifesto promise, but it is a big step forward after months of silence. More significantly, the shadow justice secretary, Dominic Grieve, has publicly promised a libel reform bill in 2010 if the Tories win the election.

– Det lyder lovende, skriver Singh, men det er to store grunner til hvorfor de som bryr seg om vitenskapelig debatt og ytringsfrihet generelt er nødt til å opprettholde presset på politikerne.

For det første er det store interesser involvert, som store selskaper, utenlandske milliardærer og injurieadvokater, som vil forsøke å stanse en reform.

– For det andre, enhver reform er nødt til å være radikal, ikke bare små endringe. Det er flere ting som trenger å bli adressert, sånn som det nåværende, manglende forsvaret for «offentlighetens interesse», den urettferdige bevisbyrden for saksøkte, injurieturisme og så videre. Og hvert problem må takles på skikkelig vis, fortsetter han:

For example, one concern is that the cost of a libel trial is so horrendously expensive that journalists, bloggers, scientists, local newspapers and even national newspapers cannot afford to defend themselves. Politicians have muttered about cutting the costs in half, which might seem like a bold move – but libel trials typically cost in excess of £1m, so reducing costs to £500,000 still makes it impossible for the majority of writers to defend their ideas. A recent Oxford report pointed out that English libel costs are 140 times more expensive than those in Europe, so there is no reason that our libel costs cannot be reduced by a factor of 10 at least.

The Guardian: On libel, the really big battle awaits, av Simon Singh
Two years on, I welcome politicians’ libel pledges. But tinkering won’t do. Reform must be radical