Gjesteskribent

Paul Hinder er pavelig utsending til Golf-statene. Det han forteller om religionsfriheten i disse landene, som går for å være de mest moderate i den arabiske verden, er tankevekkende: Han blir tålt, men ikke likt. Hans capucciner-drakt passer godt inn i omgivelsene, men han kan ikke bære korset rundt halsen.

Erkebiskop Hinder er overhode for to millioner kristne spredt på seks land rundt Golfen. De blir tålt, i betydningen at de ikke må synes. De må be i skjul og kirkene må se helt nøytrale ut fra utsiden. Ingen kors, ingen tårn, ingen klokker. Det er kamuflerte gudshus, et tankevekkende apropos til minaretforbudet i Sveits som vekker så sterke reaksjoner.

Hinder holdt juleaftengudstjenste på åtte språk i St. Josef-katedralen i Abu Dhabi. Den fungerer som kirke for alle kristne.

The cathedral is in a downtown compound that’s also home to Anglican, Greek Orthodox and Egyptian Coptic churches. Crucifixes, icons, rosaries and other religious symbols are allowed within the walled compound. But the buildings’ exteriors are spare and flat-roofed, avoiding any church-like architecture.

Besides Saudi Arabia, Hinder also oversees the needs of Catholics in Bahrain, the United Arab Emirates, Oman, Yemen, and Qatar. The vast majority of the region’s Christians are migrants from the Philippines, India and other Asian nations, many of whom work as maids, civil servants or in lower management positions at banks and businesses.

Det eneste landet som hadde kristne innfødte var Jemen, og deres skjebne sier noe om hvorfor det ikke har vært innfødte kristne i de andre landene.

Yemen is the only country under his purview that had indigenous Christians. Except for two priests, however, all of Yemen’s 10,000 Christians, most of whom lived around the southern port city of Aden, were driven out during communist rule in South Yemen in the 1960s.

Four old churches are slowly being restored there, though it is not clear how many indigenous Christians have returned, if any.

Fremgang?

APs reporter og Hinder sier det er små tegn på fremgang. Det kommer an på hva man sammenligner med: I forhold til totalforbud kan man si det er noe bedre, men i forhold til rettighetene som tas som en selvfølge i andre deler av verden, går det så sakte at avstanden øker. Det er også hovedbudskapet i Arab Development-rapportene. Det er mangel på «human development», og trosfrihet er en viktig del av en slik frigjøring.

Den første katolske kirken ble bygget i Manama i 1929. Nå er det syv i området, ikke særlig imponerende.

The first Catholic church in the Gulf was opened in Bahrain’s capital, Manama, in 1939. Now there are seven in the UAE, four in Oman, three in Kuwait and one in Qatar, where five churches of other Christian denominations are under construction.

With no indigenous Christians, Gulf nations have long been the toughest in the Middle East in restricting Christian and other non-Muslim religious practices, though they rarely cross the line into outright persecution. In other Arab nations, Christians practice openly — though in Egypt, with the largest Christian minority, they often complain of discrimination at the hands of the Muslim majority.

Tåles ikke

Det er en merkelig frykt i islam. Til tross for overveldende dominans tåles ikke noen form for påvirkning av muslimer. Det virker nesten som manglende selvtillit. Muslimer kan bare holdes på plass under trussel om utstøtelse eller død.

Hinter said he is careful not to do anything that could be construed as proselytizing or seeking conversions — a major taboo in Islam.

Fordi hovedparten av de kristne er fra Asia, blir de sett ned på, sosialt, rasemessig og religiøst. Arbeidsgivere nekter sine ansatte å utøve sin religion. Denne gjennomgående diskrimineringen kommer på toppen av den institusjonelle, og blir tolerert.

Hinter, who has been in his post for seven years, says members of his flock are tested in areas beyond religion, particularly exploitation by their employers and fear of losing their jobs in the recession. Some are not allowed to attend a church service at all by their employers, who often strictly control the lives of their maids, gardeners, cooks, drivers and nannies.

«Their struggles are enormous,» Hinder said. «They are often exploited and sometimes treated as human beings of second class.»

The biggest congregation — about 1.4 million Christians — live and work in Saudi Arabia, which is home of Islam’s holiest cities, Mecca and Medina, and is ruled under the strict version of Sunni Islam known as Wahhabism. Hard-core Wahhabis vehemently resist any practice of Christianity or other religions in what they see as the heartland of Islam.

Hinder travels there several times a year, but only as a private citizen, not as an archbishop.

Bibles and crucifixes — and all non-Muslim religious symbols — are illegal and are confiscated at the border. The low-key Christian services that do take place cannot be led by ordained priests, so Catholics cannot attend a Mass or confess their sins.

Når man sammenligner de kristnes kår i Saudi-Arabia med de milliarder som Saudi-Arabia har pumpet inn i bygging av moskeer i den vestlige verden de siste tiår, er ubalansen hårreisende stor. Det er selvsagt en bevisst politikk: diskriminering på hjemmebane, og full utnyttelse av religionsfriheten i andre land. Misjoneringen går bare én vei, og har nettopp det offensive preg som Saudi-Arabia ikke tåler på hjemmebane. På et eller annet tidspunkt må denne ubalansen og dobbeltmoralen få politiske følger.

Vatican’s top cleric in Arabia walks a thin line