Tre stikkord for å forstå Goldstone-rapporten i kontekst: Massemedia med NRKs Sidsel Wold i spissen, frivillige organisasjoner med Mads Gilbert, NTNUs forelesningsrekke om Midtøsten i høst, Kirkenes Verdensråd med nyvalgt norsk leder og FNs Menneskerettsråd. Hva får vi når vi legger alle disse bitene sammen? Vi får Israel som pariastat, som skal brennmerkes.

Man må legge puslebitene sammen for å få hele bildet. Dessverre har ikke Norge lenger intellektuelle som står opp til forsvar for Israel. Det er et gapende hull i vår humanistiske tradisjon, og er en større trussel mot Norge enn Israel.

Den konsensus som partiene (minus Frp), mediene og akademia utgjør i synet på Israel, er skremmende i sin ensidighet. Denne ensidigheten gjør at politikken umerkelig blir mer og mer Israel-fiendtlig og ikke lar seg skille fra jødefiendtlig. Hvis noen føler anger, er det vanskelig å hoppe av. Bordet fanger.

For denne konsensusen var Goldstone-rapporten en offisiell velsignelse av at de har rett: Israel er ikke bare på ville veier, regjeringen oppfører seg kriminelt. Operation Cast Lead trådte over flere grenser: bevisste angrep på sivile, bruk av fosfor. Riktignok skjøt Hamas raketter, men det er Israel som sitter med hovedbyrden.

Men konsensusen gjør at vi ikke får med oss motforestillingene. Tidligere redaktør av liberale Haaretz, David Landau, skriver:

ISRAEL intentionally went after civilians in Gaza — and wrapped its intention in lies.

That chilling — and misguided — accusation is the key conclusion of the United Nations investigation, led by Richard Goldstone, into the three-week war last winter. «While the Israeli government has sought to portray its operations as essentially a response to rocket attacks in the exercises of its right to self-defense,» the report said, «the mission considers the plan to have been directed, at least in part, at a different target: the people of Gaza as a whole.»

Det er disse konklusjonene som får Mads Gilbert til å gå et hakk videre og si at Goldstone-rapporten anklager Israel for folkemord. Ytterste venstre har likt å slynge dette ordet mot motstandere, helt uten hensyn til og respekt for ordet. De har hatt en nærmest pervers glede i å klistre det til motstandere.

Et av kapitlene i boka har fått tittelen «Krigsforbryterne». Ved lanseringen fortalte de to legene at deres vitnemål er en del av faktagrunnlaget for konklusjonene i FN-rapporten som kom tirsdag, der Israel anklages for krigsforbrytelser og mulige forbrytelser mot menneskeheten.

– Lederen for kommisjonen, Richard Goldstone, mener at det trolig ble begått folkemord. En sterk påstand, men det stemmer overens med det vi kan fortelle om systematikk og også med ofrenes etnisitet, sier Mads Gilbert.

Han og Fosse forteller om systematiske angrep på større grupper ubeskyttede og ubevæpnede sivile, og er ikke i tvil om at de israelske styrkene visste godt «hva de gjorde, hva de skjøt på og hva de traff».

– Hensikten var å kollektivt straffe den palestinske befolkningen i Gaza, ut fra en logikk om at alle palestinere i Gaza er terrorister og dermed legitime mål, skriver de.

På samme måte utnyttes sitatet fra Spiegel-journalisten om at en israelsk offiser hadde brukt uttrykket «Hamas-barn» til å hamre inn at israelerne nærmer seg nazistene i oppfatning.

Bruk av så belastende ord har også en adressat: de er effektive pressmiddel mot vankelmodige politikere av typen Jonas Gahr Støre, som ikke helt får ut fingeren og fordømmer blokaden av Gaza.

Rapporten sjokkerte israelerne, skriver Landau.

The report has produced a storm of outraged rejection in Israel. Politicians fulminate about double standards and anti-Semitism. Judge Goldstone, an eminent South African jurist and a Jew, is widely excoriated as an enemy of his people.

Men det er bare dette siste – kritikken av Goldstone – vi har fått høre av Sidsel Wold. Hun siterer kritikere som sier at Goldstone er en selvhatende jøde, og benytter dermed kritikernes argument til å henge dem ut.

Hun sa det samme da utenriksminister Avigdor Lieberman kritiserte Aftonbladet for artikkelen om organtyveri og krevde at den svenske regjering fordømte den: Israel kaller all kritikk for antisemittisme, de fremstiller seg selv som offer, og jøder som hever røsten får høre at de er selvhatende. Dermed hadde hun kapslet inn og diagnostisert all kritikk som kommer fra israelsk hold som politisk useriøs og utilregnelig. Men det er akkurat samme metode hun anklager israelerne for: hun er bare et speilbilde av det vrengebildet hun tegner.

Selv liberale israelere kritiserer Goldstone-rapporten. Det får man ikke vite av å følge norske medier. Man får ikke med seg hovedpoenget i rapporten: påstanden om at IDF bevisst drepte sivile, ikke i enkeltstående tilfeller, men som policy.

The report stunned even seasoned Israeli diplomats who expected no quarter from an inquiry set up by the United Nations Human Rights Council, which they believe to be deeply biased against Israel. They expected the military operation to be condemned as grossly disproportionate. They expected Israel to be lambasted for not taking sufficient care to avoid civilian casualties. But they never imagined that the report would accuse the Jewish state of intentionally aiming at civilians.

Israelis believe that their army did not deliberately kill the hundreds of Palestinian civilians, including children, who died during «Operation Cast Lead.» They believe, therefore, that Israel is not culpable, morally or criminally, for these civilian deaths, which were collateral to the true aim of the operation — killing Hamas gunmen.

Men for Sidsel Wold, Nils Butenschøn og Mads Gilbert er denne policy allerede et etablert faktum, rapporten er bare bekreftelsen på noe de har visst i lang tid. Derfor er de ute av stand til å forstå den israelske kritikken. De har allerede kriminalisert regjeringen i Israel.

Det gjør at de rent faglig ikke er i stand til å gjøre jobben sin. De misser poengene. Når offiserer og soldater i gruppen Breaking the Silence går ut og forteller om overgrep og kriminelle ordre tas de utelukkende til inntekt for den mørke siden, man ser ikke at deres samvittighet og ytringsfrihet er et bevis på det israelske samfunns livskraft. Man plukker bare poengene som bekrefter demoniseringen av Israel, ikke dets styrke.

Når israelske liberale oppfanger dette, rykker de ut, slik David Landau gjør: de er ofte med på å kritisere sitt eget land, og tror også utlendinger gjør det i beste mening. In good faith. Men når de ser en FN-kommisjon viske ut viktige skillelinjer, tar de til motmæle. De merker at kritikken er fremsatt «in bad faith», og er ment å ramme.

Denne siden vil ikke Sidsel Wold, Butenschøn og Gilbert se: de snakker kun ut fra et polarisert verdensbilde, der en god israeler kun er en som kritiserer sitt eget land i like uforsonlige termer.

Det er viktige grunner til å bevare distinksjonene, og de gjelder ikke bare Israel: Benjamin Netayahu reagerte på rapporten med å si at da ville Israel også trekke frem de overtramp som vestlige land har gjort i krigen mot terror, og hva som skjer i Pakistan og Afghanistan. Det er samme type problemstilling: hvordan bekjempe en fiende som ikke bærer uniform og skjuler seg blant sivile?

Det er et dilemma Israel har levd med i årtier. Det er et moralsk og et sikkerhetspolitisk dilemma, og det å beskylde Israel for å si at man ikke bare går hardhendt frem, men faktisk målbevisst skyter på sivilbefolkningen, er en voldsom påstand. Den delegitimerer den debatten som kontinuerlig foregår i Israel:

When does negligence become recklessness, and when does recklessness slip into wanton callousness, and then into deliberate disregard for innocent human life?

But that is the point — and it should have been the focus of the investigation. Judge Goldstone’s real mandate was, or should have been, to bring Israel to confront this fundamental question, a question inherent in the waging of war by all civilized societies against irregular armed groups. Are widespread civilian casualties inevitable when a modern army pounds terrorist targets in a heavily populated area with purportedly smart ordnance? Are they acceptable? Does the enemy’s deployment in the heart of the civilian area shift the line between right and wrong, in morality and in law?

These were precisely the questions that Israeli politicians and generals wrestled with in Gaza, as others do today in Afghanistan.

Den liberale eliten i Europa – som skiller seg fra den amerikanske – opererer med dikotomier. med moralske enten-eller. Alle som har studert problemet terror med noen grad av seriøsitet vet at den byr på store moralske dilemmaer: å si at Israel har – ikke bare valgt bort sivile tilleggsskader – collateral damage – men tvert om bevisst går etter sivilebefolkningen, er det samme som å si at Israel er blitt diabolsk.

Derfor har Goldstone-rapporten utløst skuffelse og harme i Israel. I stedet for å ta den til seg, har de forkastet den. Ellers måttet de forkastet seg selv. Men er ikke det det logiske spørsmål Wold, Butenschøn og Gilbert legger opp til? At vi må velge: Israel eller palestinerne?

When does negligence become recklessness, and when does recklessness slip into wanton callousness, and then into deliberate disregard for innocent human life?

But that is the point — and it should have been the focus of the investigation. Judge Goldstone’s real mandate was, or should have been, to bring Israel to confront this fundamental question, a question inherent in the waging of war by all civilized societies against irregular armed groups. Are widespread civilian casualties inevitable when a modern army pounds terrorist targets in a heavily populated area with purportedly smart ordnance? Are they acceptable? Does the enemy’s deployment in the heart of the civilian area shift the line between right and wrong, in morality and in law?

These were precisely the questions that Israeli politicians and generals wrestled with in Gaza, as others do today in Afghanistan.

Ignorerer omstendighetene

Dan Kosky skriver i the Guardian hvordan Goldstone-rapporten går utenom eller ignorerer at Israel måtte bekjempe en fiende som bevisst brukte de sivile som skjold.

Goldstone prefers to ignore the obvious. Although he states: «Palestinian armed groups were present in urban areas during the military operations and launched rockets from urban areas», he avoids the logical conclusion of the massive use of human shields. Of course, admitting that Hamas endangered Gazan citizens would provide an alternative to Israeli guilt. Yet, rather than state the inconvenient truth, the report reinforces preconceived Israeli culpability.

Goldstone is similarly evasive over the unreliability of key «eyewitnesses». Like the flood of NGO publications in the immediate aftermath of the conflict (particularly those by Human Rights Watch, of which Goldstone was a board member) Goldstone’s so-called investigation is largely reliant upon «eyewitness» Gaza testimony. The report applies entirely illogical reasoning, failing to elaborate on «a certain reluctance by the persons … interviewed in Gaza to discuss the activities of armed groups». This observation provides a glimpse of the dangers faced by those speaking out against the regime in Gaza, yet Goldstone omits to mention how Hamas intimidation undermines witnesses and with it the very foundation for his conclusions.

On the basis of such flimsy testimony, Goldstone’s recommendations are particularly sinister. Although «the findings do not … pretend to reach the standard of proof applicable in criminal trials», they will undoubtedly fuel a judicial campaign against Israel. Both Israel and the euphemistic «Gaza authorities» have been given six months to prove their mettle in investigating potential war crimes or face the prospect of becoming international pariahs at the international criminal court (ICC). . . .

Men når de liberale og venstreorienterte i Europa, som Sidsel Wold, rapporterer Israel-kritikk, tar de sjelden eller aldri for seg kritikken: det tas for gitt at en FN-kommisjon er patent og habil.

NRKs Wold og hennes kolleger problematiserer sjelden eller aldri hvor kompromittert FN er blitt. Det samme Menneskerettsrådet som kritiserer Israel nord og ned, hadde ikke noe kritisk å si om den sirlankiske offensiven som knuste Tigrene og 20.000 sivile på kjøpet.

Dette er selvsagt et sårt punkt. Juan Cole greier å få også dette til å høres plausibelt ut:

No Israeli official publicly presents a plausible end-game for Gaza and the West Bank. You can’t just go on economically strangling 4 million people for decades. Unlike other world conflict situations, Israel is not striving to incorporate the Palestinians as citizens (unlike the case in Sri Lanka, which wants the Tamils as citizens, or in Tibet, where China wants the Tibetans as citizens). In contrast, Israel is keeping the Palestinians stateless, and stateless people have no property or human rights.

Cole burde ta en meningsmåling i Tibet og spørre om de kunne tenke seg å skifte ut kineserne med israelerne.

Kirkenes Verdensråd

Olav Fykse Tveit fra Mellomkirkelig Råd er valgt til ny leder av Kirkenes Verdensråd. KV har vært unnfallende overfor kommunistiske diktaturer, men er skarp overfor Israel. Holdningen er pro-palestinsk, og man kvier seg ikke for å bli aktivistisk. Historisk og politisk burde det være tunge grunner til å vise tilbakeholdenhet: man kommer lett feil ut med å drive pågående politikk, men det affiserer ikke KV. Man er ikke bare mot bosettingene på Vestbredden, men også de i og rundt Øst-Jerusalem, og man vi ha resultater, dvs. man går inn for at Israel presses. KV er på samme linje som de som ønsker en boikott av Israel. Foreløpig gjelder det bare varer produsert på okkupert område, men spranget derfra til en generell Israel-boikott er ikke stort.

Fra sentralkomiteens resolusjoner 2. september 20009:

E. Monitor and question governments that, on the one hand, provide Palestinians with humanitarian aid and development assistance while, on the other hand, pursuing foreign policies that allow Israel to inflict suffering on Palestinians, divide the West Bank, East Jerusalem and Gaza, maintain the blockade of Gaza, and impose various restrictions on the Palestinian economy.
..
M. Reiterates the need for an international boycott of settlement products and services, for member churches to inform themselves about settlement products imported into their countries and for churches to practice morally responsible investment in order to influence businesses linked to the Israeli occupation and its illegal settlements.

Den norske kirke er i hovedsak på linje med denne politikken. Man er i ferd med å gå over en grense, og pådrar seg et stort ansvar.

Det samme gjør NTNU i Trondheim med sin forelesningsrekke om Palestina-konflikten. Hvis man hadde presentert Ilan Pappe, Moshe Zuckermann, Hilde Henriksen Waage og Stephen Walt som det de er, hadde saken vært grei. Men det er dobbeltkommunikasjonen, at universitetet foregår å presentere objektiv kunnskap, som er illevarslende. Når rektor Torbjørn Digernes konfronteres, svarer han med svada:

Den faglige logikken bak en forskningsbasert tilnærming til konflikten i Midtøsten, er å kunne formidle og diskutere med de forskerne som setter agendaen for den faglige debatten. Til forskjell fra den politiske debatten, så er forskningens diskurs bygget på dokumenterbare og transparente analyser og konklusjoner. Det ligger i forskningens grunnleggende etos å bidra til å dokumentere fakta, å utfordre rådende sannheter eller stille nye spørsmål som ikke har vært stilt tidligere.
..
Det er også slik at forskere også er mennesker med rett til å ha meninger om spørsmål i samfunnet. Det må være mulig for en forsker å agere i begge kapasiteter.
En konsekvens av det, er at dersom en forsker skal opprettholde sin troverdighet som forsker, krever det at hun skiller klart mellom det å agere som meningsberettiget borger basert på sitt personlige verdigrunnlag og politiske syn, og på framstillinger basert på forskningens krav til dokumentasjon og kompletthet.

Jeg synes at den første forelesningen i serien levde opp til dette. Gjennomgangen av de folkerettslige rammene rundt konflikten var faktabasert, opplysende og klargjørende. (Se forøvrig Adresseavisens reportasje 3 september.) De øvrige foreleserne er bedt om å belyse sine tema på tilsvarende måte, gjennom fakta og kunnskap fra sin egen forskningsvirksomhet.

Jeg holder fast ved at det er et prisverdig initiativ.

Dette er det akademisk motstykket til Abid Raja og Aftenpostens linje om å gi talerstolen til islamister og ekstremister: De partiske akademikerne er the only game in town. Det er derfor folk blir alarmert, ikke over at noen er pro-palestinske. Det er signalet om at dette er de eneste akseptable synsvinkeler:

Jan Berg var på den første forelesningen med Cecile Hellestveit:

* Hellestveit omtalte for eksempel Salah Mustafa Muhammed Shehade konsekvent som ingeniør, og kun under tvil som en «terrorist» – og da med tydelig gestikulerte gåseøyne. Shehade var Hamas’ væpnede gren Izz ad-Din al-Qassam-brigadenes leder fra januar 1996 til hans død 22. juli 2002 – under hans lederskap i denne perioden tok islamistorganisasjonen livet av 315 mennesker: 29 soldater og 286 sivile.

Videre ble Israels barriere ved og i Vestbredden gjennom hele foredraget omtalt som «Muren», til tross for at mindre enn 5 % av barrieren er mur – en misvisende og klart politisk språbruk som en tradisjonelt finner blant Israel-kritikere.

Berg spør:

Jeg lurer på om formålet med denne forelesningsserien er å legge til rette for en fremtidig boikott av Israel? Lignende fremgangsmåter har jo som kjent fungert godt ved en rekke læringsinstitusjoner i bl.a. Storbritannia, hvor mobiliseringen først har fått fart etter tilsvarende kampanjer. Men at universitetets rektor allerede på forhånd gir sin uforbeholdne støtte til et så politisk homogent utvalg akademikere som «forskningsbasert kunnskap» (gjerne i tykke bokstaver) er fortsatt oppsiktsvekkende.

Den anti-israelske retorikken har gått over noen grensesteiner, men vi – offentligheten – får ikke vite det, for de som står for denne politikken er de samme som kontrollerer mediene og akademia.

To paralleller: En av de viktigste betingelsene for nazifiseringen av Tyskland var at høyreradikale ideer spredte seg på universitetene og blant lærere. Da snakker vi om tiden før 1933.

Noe tilsvarende skjedde i Serbia. Det var innen akademia at de storserbiske ideene ble klekket ut.

I begge tilfeller snakker vi om en radikalsering ovenfra. Den liberale eliten advarer hele tiden mot grumset nedenfra. De ser ikke hvilke kilder de selv drikker fra.


Goldstone’s Gaza

Trykkende Gaza-taushet


Statement on Israeli settlements in the Occupied Palestinian Territory

Forskningsbasert om Israel-Palestina-konflikten