Nytt

FNs Menneskerettsråd hadde torsdag et møte for å forberede Durban II-konferansen. Landene – Iran, Libya, Syria, Kina, Kuwait, Cuba og Pakistan – sto frem og understreket at det er deres definisjon av rasisme og blasfemi som gjelder, og den gjør unntak for deres egne interesser.

Det forberedende dokumentet til Durban II er noe tonet ned, men inneholder fortsatt referanser til ønsket om å bla. å forby religionskritikk.

Durban II representerer noen myter som det er viktig å se nærmere på, sa leder av NGO’en UNWatch, Hillel Neuer i en tale.

Pakistans tale på vegne av Konferansen av islamske stater, er ett eksempel:

Pakistan on behalf of the Organization of the Islamic Conference: «The Organization of the Islamic Conference attaches the highest importance to the subject of racism… The outcome of the Durban Review Conference must provide a comprehensive protection mechanism to all victims, including those who had suffered the war on terror in terms of racio-religious profiling and its concomitant incitement to racial or religious discrimination, hatred and violence. The Organization of the Islamic Conference welcomed the successful holding of the second session of the Ad Hoc Committee on Complementary Standards.» [Ed. note: This Algerian-chaired U.N. committee is seeking to rewrite international human rights law by definining any criticism of Islamic dogma as a human rights violation, and is endorsed by Art. 30 of the current Durban II draft; see UN Watch speech below.]

Denne Ad Hoc Committee on Complementary Standards er noe vi har hørt lite om. Målsettingen er å utfylle Menneskerettserklæringen. Man ønsker å gjøre kritiikk av islamske dogmer til noe straffbart.

Det ligger referanser til bla. dette arbeidet i det reviderte utkastet til Durban II:

* Articles 10, 30 and 132 encourage the Islamic states’ campaign to ban any criticism of religion.
* Articles 60 to 62 demonize the West, addressing only its sins of slavery, yet saying nothing of the massive Arab trade in African slaves, thereby politicizing that which should never be politicized.
* Article 1 breaches President Obama’s red line by reaffirming what his government called the quote, «flawed 2001 Durban Declaration», a text that stigmatized Israel with false accusations.

Men mest poengtert er Neuer når han sier at bla. utenriksminister Jonas Gahr Støres dialog-linje er kompromittert i utgangspunktet. UN Watch har fulgt forsøktet på å moderere Durban II siden 2007. Det har ikke ført frem. Hvis man likevel velger å dra til Geneve har man signalisert at man aksepterer programmet og premissene.

Myth Number Two: that going to the conference means dialogue.

In truth, we’ve been negotiating non-stop since August 2007. Going to the conference means endorsing a particular text, and risks legitimizing the greatest perpetrators of racism.

Ironically, many who now claim to support dialogue, are Mideast states belonging to the Arab Boycott Office in Damascus, or radical left campaigners who call for equally bigoted boycotts in the West.

Tredje punkt er liv og lære: initiativtakerne snakker ustanselig om å bekjempe rasisme. Men hva gjør de i praksis? De vil at konferansen fordømmer europeisk slavehandel, men ikke arabisk. Hvordan behandler de selv gjestearbeidere og asylanter?

New York Times har nylig besøkt Libya og sett på hvordan landet behandler de 2 millioner afrikanerne som har strømmet til i håp om å skaffe seg arbeid og en fremtid. De behandles meget slett.

På den ene siden henger store billboards av Moammar Gadaffi som fremstiller ham som Afrikas frelser. På den andre ligger folk under broene og behandles som dyr eller slaver.

While Libya’s strongman is enjoying his burnished image, it has come at a cost to his nation of 5.5 million people and to the approximately two million Africans who have flocked to Libya believing that they would find warm receptions, good jobs and, perhaps, an easy path to Europe. Instead, they found a hostile environment and a struggle just to eat.

«It is a burden,» Ali Abd Alaziz Isawi, who served for two years as the minister of economy, trade and investment, said of the army of illegal immigrants living in Libya. «They are a burden on health care, they spread disease, crime. They are illegal.»

All over this capital city, illegal African immigrants line up along roadways, across bridges and at traffic circles hoping to be selected for menial day jobs that pay about $8. They call the areas where they congregate «the hustling grounds,» which are always crowded with desperate faces from early morning until well past sundown.

Many people in Tripoli said they resented the presence of so many illegal workers. «We don’t like them,» said Moustafa Saleh, 28, who is unemployed, echoing a popular sentiment. «They smuggle themselves through the desert, and the way they deal with us is not good.»

For the African migrants themselves, life in Libya is often a dead end. «They call us animals and slaves,» said Paul Oknonghou, 28, a Nigerian who lives with about a dozen other Nigerians in a house under construction that lacks glass in the window frames, running water, a bathroom or a kitchen. He said he and his friends considered themselves lucky that they did not have to sleep on the streets.

Thomas Thtakore, 26, who is from Ghana, entered Libya illegally a year ago after a three-month journey across mountains and desert. «I have no help; I sleep under a bridge near the river,» He said. He said his younger brother died on the way. «If I stay here, I will die.»

Durban II og FNs Menneskerettsråd representerer det samme hykleriet som har ført til stagnasjon og underutvikling i den islamske verden. Statene har oppdaget at menneskerettigheter kan benyttes som et politisk våpen, og de nøler ikke. Det samme gjorde i sin tid Sovjetblokken. Kina og Nord-Korea gjør det fortsatt. Men de autoritære muslimske landene kan idag mobilisere på vegne av en religion og på vegne av millioner mennesker som har emigrert til Vesten.

Men slik hykleriet har ødelagt deres egne land, kan det også komme til å ødelegge FN.


UN Watch Blasts Sudan on ‘Racist Murder’, Iran on Persecuting Gays


New Status in Africa Empowers an Ever-Eccentric Qaddafi