Feature

Ahmad Batebi ble verdensberømt da han dukket opp på førstesiden av The Economist med en blodig T-skjorte. Det var en demonstrerende students blod. Regimet gikk bananas. Da Batebi satt i fengsel, forsøkte de å tvinge ham til å stå frem på TV og fortelle at T-skjorten var en bløff: det var dyreblod eller fargestoff. Men Batebi ga aldri etter. Bildet gjorde at han pådro seg regimets vrede, men det ble også det som trolig reddet livet hans: for mange visste om ham.

Batebi befinner seg nå i USA og kan fortelle sin dramatiske historie. Det er mye som minner om dem som flyktet fra Sovjetunionen og østblokken. Den samme frykten for sannheten og viljen til å gjøre alt for å holde den nede.

Batebi hadde en opplevelse som rystet ham som niåring. Han ble vitne til en stening.

His own awakening began in fourth grade, when his teacher, fed up with the distortions of an official history textbook, burst out: «Go out and read other things to try to get the truth.»

«The teacher probably doesn’t even remember,» Mr. Batebi said. «But he changed the course of my life.»

A few weeks later came the stoning. Though forbidden by his mother, he slipped out of the house to see the commotion near his school. He saw a man, accused of adultery, buried to the waist, his head covered with a sack that turned red as Revolutionary Guards hurled chunks of concrete. A mullah standing atop a wall gave the orders, and an ambivalent crowd of neighbors looked on.

«I was utterly shocked,» he recalled. «My hands and legs were shaking.» Afterward, he suffered from nightmares.

Years later, he would witness public hangings and dismemberments. «But nothing had the impact of that stoning,» he said. «I thought, This can’t be Islam.»

Bildene av Abu Ghraib er blitt ikoner, det fikk Susan Sontag rett i. Men hvorfor er de blitt det? Det har både negative og positive sider. Det finnes ingen bilder fra presteskapets torturkamre. Men om de fantes, ville de fått samme ikoniske status?

His jailers thrashed him with a metal cable, beat his testicles and kicked in his teeth, he said. They held his face down in a pool of excrement. They tied his arms behind his back and hung him from the ceiling. At other times, strapping him to a chair, they kept him awake night after night, cutting him and rubbing salt into the wounds.

To stave off madness, he said, he fought back. «If the interrogator cursed me, I would curse him back,» he said. «If the interrogator hit me, I’d try to hit him back.»

Twice he was led blindfolded to the gallows. Once the noose was left around his neck for 45 minutes, and he passed out from fear, he recalled. The second time, he sat, waiting, as a prisoner on each side of him was hanged.

Etter sju års fengsel var Batebi sterkt redusert. Han fikk slag og anfall. Da han ble innkalt til ny soning, forsto han at han måtte vekk fra Iran. Han kontaktet det forbudte Kurdiske demokratiske partiet. De har et undergrunnsnettverk som smuglet ham ut av landet. Men selv i Mosul i Irak var han i fare. En dag ringer forhørslederen ham på mobilen og sier de vet hvor han er. Han må ut. Et iransk hitteam er på leting etter ham. Han kommer inn i USA på noe som kalles «humanitarian parole», humanitært grunnlag. På flyplassen i Virginia blir han overrasket over å se at kvinnen som dirigerer flyet på bakken bærer hijab. Han finner i USA den «casual tolerance» som han hele tiden har savnet.


Dissident’s Tale of Epic Escape From Iran’s Vise