I latinamerikanske byer driver politifolk med sosial opprenskning på fritiden. Hvordan vil politiet i Europa reagere på at de trenges ut av bestemte områder, på etniske motsetninger og pålegg om å vise hensyn?

To virkeligheter: I Hamburg ga en lokal dommer venstre- og høyre-ekstremister lov til å demonstrere samtdig 1. mai, med det resultat at politiet nærmest måtte risikere livet. Det var samlet 1.100 høyreekstremister og 7.000 venstreekstremister. (Hamburg Sees Worst Rioting in Years)

At a press conference on Friday, Peter Born, the Hamburg police officer in charge of deploying officers during the protests, said he believed the presence of officers prevented a loss of life during the particularly brutal clashes between the two groups. «If the police hadn’t thrown themselves in between,» Born said, «there would have been deaths. I am firmly convinced of that.» Born was refering to a brawl that broke out between several hundred right-wing radicals whom he described as «nationalist anarchists» and a similarly large far-left group.

Following Thursday’s violence, Hamburg Interior Minister Udo Nagel and the police union GdP sharply criticized the decision of a local upper administrative court to invalidate a police order prohibiting the right-wing and left-wing protest marches from coming into direct contact with each other.

«We knew we had to expect violence,» Nagel told the mass-circulation daily Bild. «The police had developed a plan, but it was undermined by the court.» Nagel described the court’s decision as «irresponsible,» adding that «the judges didn’t just expose police to the worst dangers, but also people who hadn’t even participated.»

I Berlin ble politisjefen angrepet av en rasende mobb med venstreekstremister og måtte søke tilflukt i en politibil.

But as the city’s police chief, Dieter Glietsch, visited the site in the early evening to get a better view of what was happening, left-wing extremists tried to attack him. Glietsch’s security guards took him into a police van for protection, but protesters threw bottles stones and chairs at the vehicle. Police retaliated with pepper spray. Elsewhere, protesters also threw bottles, stones and even bicycles at officials in a neighborhood that has long been a lightning rod for left-wing violence.

Det sier noe om politikeres og domstolers oppfatning av samfunnet og om manglende respekt for den makten som hindrer pøbel, mobb, mafia og bander i å ta over.

Publikums bekymring for sikkerheten er velkjent. Hva skjer når borgere og politifolk finner hverandre på fritiden? I Bergamo i Italia skjedde det. Hver fredag gikk en gruppe på jakt etter utlendinger. Selvjustisen gikk ut på å jage og mishandle dem og beslaglegge narkotika eller eiendeler. Det kunne ikke gå bra. Gruppen ble tatt, men er lokale helter for noen.

Historien er fra Corriere della Sera

BERGAMO: «BANDEN» MED DEN SORTE PANDAEN OPPLØST
Carabinierienes raid mot immigrantene
21 personer banket opp innvandrere hver fredag

BERGAMO — De kalte den for «storjakten» med den sorte Pandaen. Carabinieri (o.a. paramilitære politistyrker) og trafikkpoliti brukte en bil med stjålne skilter, og drev i følge tiltalen forfølgelsesraid mot innvandrere hver fredagskveld. Først en briefing på stasjonen i Calcio (i Bergamo-provinsen), og siden avsted. Men i Pandaen befant seg en skjult mikrofon. Og nå er de avlyttede samtalene, volden mot utlendingene, skrikene under de «harde» forfølgelsene i jakten på narkotika (som av og til hadde telefoner og kontanter som eneste utbytte) endt opp i en mappe hos påtalemyndigheten. Gruppen hadde sannsynligvis valgt fredagen for å komme i søndagsavisene. For dagen etter fortalte de journalister om arrestasjoner og «briljante anti-narkotikaoperasjoner».

Det var først senere at de benyttede metodene ble oppdaget. En «bande» — det er slik etterforskerne definerer dem — på 21 personer (et dusin av disse carabinieri), hvorav fem er anklaget for kriminelt forbund. Noen er fortsatt i husarrest, andre er suspendert, atter andre er overført annetsteds.

Men de er savnet av Calcios innbyggere. Kort tid etter arrestasjonene sist juli dukket det opp veggskrifter av typen: «Vi vil ha våre carabinieri tilbake», «Deidda som ordfører» og så videre. Nå, seks måneder etter arrestasjonene, kommer de første forespørslene om forhandlinger. En carabiniere fra Calcio, Danilo D’Alessandro (ett år og åtte måneder), og en trafikkpolitibetjent fra Cortenuova, Andrea Merisio (tre år). Mange har bedt om forenklede rettsforhandlinger, blant dem Massimo Deidda, eller «herr kommandant» som de andre bandemedlemmene kalte ham. Den udiskutable lederen av gruppen i følge statsadvokaten i Bergamo. En brysk type, karismatisk. Tidligere sjef ved stasjonen i Calcio, som i disse dager og frem til rettssaken fikk tillatelse til å vende tilbake i husarrest, nettopp ved stasjonen han ledet.

Volden

For påtalemyndigheten var det hele planlagt, for eksempel bruken av Pandaen som ble skaffet til veie før den skulle vrakes, og der den skjulte mikrofonen var blitt plassert. Likeledes ofrene: Helst ulovlige, ikke-europeiske innvandrere, som vanskelig ville ha funnet mot til å anmelde det hele. Ikke desto mindre var det noen som gjorde det.

De opptrådte bevæpnet, skrev dommeren med ansvar for de innledende undersøkelser, Raffaella Mascarino, i sin arrestordre, i «et klima av vold, av kollektiv iver og av selvtilfredshet», på et tettsted med knapt fem tusen innbyggere, Calcio (ordfører fra Liga Nord), hvor rollene er blitt byttet om: Carabinieriene er blitt forbrytere, og marokkanerne deres anklagere.

Et offer fikk knust nesen. Et annet fikk trommehinnen ødelagt. Et tredje utslåtte tenner. Fra Deiddas stemme, med markert Sardinia-dialekt: «Du er altfor vilter, jeg skal roe deg ned med et slag i hodet. Hvem kjøpte du det av? Jeg skal ta deg med på stasjonen og knuse deg i fillebiter». Omtale av en annen kontroll: «En fyr i Martinengo… begynte å spytte ut tenner, og jeg sendte ham vekk… for så snart jeg gav ham en rett høyre, svarte faen, begynte han å blø og spytte tenner». Idet en marokkaner på flukt fra forfølgerne hopper ned fra et tak, kommenteres det: «Hvorfor foretrekker de å ta livet av seg fremfor å havne i våre hender?»

Aspirantene

Banden lette også etter nye medlemmer. Filosofien var den følgende: «Jo flere vi er, desto mer skade gjør vi», slik Andrea Merisio, trafikkpolitibetjent i Cortemilia, fikk seg til å fortelle en aspirant. Den 8. juni debuterer en 29 år gammel student ved et raid. Merisio og Deidda er fornøyde med den nye erhvervelsen: «Han spurte oss hvorfor vi ikke hadde banket han med den hvite skjorten… Han har den rette holdningen».

Formålet med den «store jakten» var ofte å forbedre statistikken over beslaglagte narkotiske stoffer. For kaptein Massimo Pani (som ikke deltok ved raidene), daværende sjef for carabinieriene i Treviglio, i mellomtiden forfremmet til major, var tallene blitt en besettelse. Og det i en slik grad at Monacelli hadde vist frem en SMS-melding fra Pani til sine kolleger, der han ble oppfordret til å beslaglegge «minst 25 kilo narkotika, slik at forgjengerens rekord ble slettet». Vedkommende skulle ha lagt press på to underordnede og truet disse med overføring annetsteds for at de ikke skulle vitne mot Monacelli, som er mistenkt for unndragelse og salg av narkotiske stoffer. Og ikke bare det: Han skulle også ha levert en kilo hasj tilbake til langeren, som hadde truet med å fortelle om visse metoder.

Rasismen

Hatet mot utlendingene fremgår av gruppens samtaler. Mauro Martini, carabiniere fra Calcio, er svært direkte i en telefonsamtale med sin kjæreste: «Disse marokkanerne, jeg skulle kverket dem alle ihop, de dør jo aldri». Deidda er ikke mindre eksplisitt: «… Jeg står på som faen, men disse bedritne marokkanerne er stadig en pest og en plage».

Cristina Marrone
Corriere della Sera, 29. desember 2007