I en tid da den norske innsatsen i Afghanistan blir falt i ryggen på hjemmebane og møter kuler og krutt på slagmarken, velger statssekretær Espen Barth Eide å kritisere NATO for ikke å ha en helhetlig strategi for Afghanistan. Det minner om Ormtunge i «Ringenes Herre».

Å si at ledelsen ikke har noen strategi når fienden angriper, er det samme som å oppfordre til desertering. Barth Eide kan bruke så mange fine ord han vil, men adressaten er klar. Det var ikke alle i NATO som hadde samme vektlegging. Noen var mer opptatt av krigen mot terror enn andre. Gjett hvem? Bak de pene ordene var det ingen tvil om hvem Barth Eide dolket for åpen mikrofon. Tror ikke statssekretæren at den amerikanske ambassaden merker seg slike uttalelser? Tror han det er i Norges interesse å legge enda større avstand til USA?

Barth Eides uttalelser er et dårlig skjult frieri til de mest defaitistiske (nederlagslengtende) antiamerikanske kreftene i det politiske miljøet. De kritiserer NATO i sterke ordelag, men har ikke noe alternativ å stille opp. Dagsavisen går på lederplass inn for en revurdering av NATOs innsats, uten å ha et eneste svar. Hvis Barth Eide ville opptrådt som ansvarlig statssekretær, skulle han ha rykket ut for å påpeke nettopp dette: Hva er effekten av å kritisere NATO i en situasjon der selvmordsbombere gjennomførte det største angrepet i Afghanistan noensinne? Har kritikerne noe alternativ? Det har de selvfølgelig ikke. Kritikerne bør få høre at de ihvertfall ikke tjener det afghanske folks interesser.

Barth Eide måtte også legge inn et ønske om en større rolle for FN. Det er også et fast punkt på fredspartiets liste: Ut med NATO og den «aggressive krigføringen», og inn med FN. Man viser sogar til FNs innsats på 90-tallet. Er det et nytt Srebrenica de ønsker seg?