Det er ikke bare i Norge man blir stående i undring og observere venstresiden begeistring for fundamentalistisk islam. I England tok nylig Sarah Baxter i The Times online et oppgjør med den feministbevegelsen hun anser seg som en del av.

The peace movement lost a foe in Reagan but has gone on to find new friends in today’s Stop the War movement. Women pushing their children in buggies bearing the familiar symbol of the Campaign for Nuclear Disarmament marched last weekend alongside banners proclaiming «We are all Hezbollah now» and Muslim extremists chanting «Oh Jew, the army of Muhammad will return.»
—
Seeing young and old white women holding Hezbollah placards showed that it’s a very different anti-war movement to Greenham. Part of it feels the wrong side is winning.
—
As a supporter of the peace movement in the 1980s, I could never have imagined that many of the same crowd I hung out with then would today be standing shoulder-to-shoulder with militantly anti-feminist Islamic fundamentalist groups, whose views on women make western patriarchy look like a Greenham peace picnic.

Baxter beskriver med innlevelse de indre kreftene som førte henne med i fredsbevegelsen, med demonstrasjoner utenfor amerikanske atomvåpenbaser før hun til slutt, med dårlig skjult stolthet, blir arrestert under en demonstrasjon mot utplassering av cruisemissiler i Storbritannia og fikk den tvilsomme glede å tilbringe en natt i fengsel. Hennes følelse av å være fullstendig rettferdiggjort blir bekreftet da hennes sjef i Penguin Books dagen etter stilte opp og betalte boten hennes.

Etter å ha satt tidsperspektivet tar hun lite oppgjør med sine egne oppfattninger fra den tiden. Kanskje var ikke Reagan verdens ondeste mann likevel, kanskje var Sovjetunionen mer aggressive enn det fredsbevegelsen fanget opp. Direkte morsomt blir det når hun beskriver problemene som dukket opp da Tatcher ble statsminister; fredsbevegelsen hadde et sterkt fokus på atomvåpen som «boys’ toys».

Det sniker seg etter hvert inn et ubehag i kronikken. Baxter peker på tendensen til den europeiske venstreside til å forstå og overforklare sine venner innen militant islam, til å dukke unna de helt tydelige problemfylte områdene som den islamistiske retorikken reiser.

Hassan Nasrallah, the Shi’ite cleric who leads Hezbollah, Iran’s proxy in Lebanon, regularly issues bloodcurdling threats against the Jews. «If they (the Jews) all gather in Israel,» he has said, «it will save us the trouble of going after them on a worldwide basis.»
For some on the left such words are merely understandable hyperbole, provoked by decades of Israeli ill-treatment of the Palestinians, but I prefer to take Islamic fundamentalists at their word when they spout insults about Jews being the descendants of «pigs and apes» and launch their chillingly apocalyptic tirades.
Why? Because they not only talk centuries-old nonsense about the place of women in society, but they also purposely oppress the female sex whenever they are given the chance. As regards their treatment of women, there is no discernible difference between their acts and their words.

Baxter går videre og forteller om Phyllis Chesler, en amerikansk feminist som i 1961 giftet seg med en afghaner og reiste med ham til Afghanistan. Hun beskriver hvordan hun gikk fra å være frigjort vestlig kvinne, til å bli fullstendig underlagt de undertrykkende lover og regler som gjaldt for kvinnene der. Til slutt får Chesler hjelp til å flykte av en venn som hjelper henne med å skaffe seg et tysk pass. Chesler sier:

«The compassion for people of colour has been translated into feminists standing with terrorists who are terrorising their own women,» she says. In the week when a massive bomb plot against civilians was uncovered in Britain, Chesler’s critique of women’s complacency in her book is prophetic. «The Islamists who are beheading Jews and American civilians, stoning Muslim women to death, jailing Muslim dissidents and bombing civilians on every continent are now moving among us both in the East and in the West,» she writes.

«I fear that the ‘peace and love’ crowd in the West refuses to understand how Islamism endangers our values and our lives, beginning with our commitment to women’s rights and human rights.» Women’s studies programmes should have been the first to sound the alarm, she points out: «They did not.»

Ikke ulikt en pågående sak her i Norge, ble også Chelser utestengt og mistenkeliggjort av dem hun i utgangspunktet trodde skulle være på hennes side.

Chesler has fallen out with many old friends in the women’s movement. They have in effect excommunicated her for writing in right-wing publications in America, but she has found it impossible to get published on the left. There are whispers that she has become paranoid, mad, bonkers, a charge frequently levelled against the handful of women writers who are brave enough to tackle the same theme.

Det er med andre ord ikke bare i Norge hvor det virker som om vi har en venstreside som later til å tro at alt man trenger å gjøre med fundamentalistisk islam er å skrape litt på den, så vil en oppdage sosialisme under. Det hadde vært så mye mer forståelig om venstresiden hadde støttet opp om de liberale innenfor islam, de som forsøker å finne måter å tilpasse islam vår moderne tid. For som Baxter oppsummerer:

Something has gone badly wrong with a politically correct feminism that prefers to take aim at the United States, a haven of free speech and relative sexual equality, than to tackle the threat posed to women by Islamic fundamentalism.
—
I don’t agree with Chesler that we are witnessing the death of feminism, but for now it is MIA: missing in action.

Wimmin at war

Av Kjartan Øygarden