Omtrent halvparten av alle latviske innbyggere er opprinnelig russere som ble overført etter 1945 i den hensikt å kollektivisere landet og knekke den latviske motstanden mot innlemmelsen i Sovjetunionen. Disse og deres etterkommere har fått bli værende etter 1991, men har i mange tilfeller vist liten vilje til å lære seg latvisk eller betrakte seg selv om latviere. Mange mangler også forståelse for de bitre følelsene latvierne har overfor russere; latvierne oppfatter dem med rette som etterkommere etter de sovjetiske okkupantene, og de russiske latvierne uttrykker ofte manglende forståelse for at Latvia ikke lenger er en del av Sovjet-imperiet, men et vestlig demokrati tuftet på individuell frihet og dertil hørende ansvar.

De bitreste debattene forekommer med hensyn til språkpolitikken. I henhold til den latviske statsborgerskapsloven, må den som skal nyte fulle borgerrettigheter være i stand til å forstå muntlig og skriftlig latvisk. Dette faller mange russere tungt for brystet, mange av dem kan ennå ikke gjøre seg forstått på latvisk, til tross for at de helt siden 1991 har vært klar over at den gjenopprettede latviske nasjonalstaten naturlig nok ville kvitte seg med russisk som offisielt språk.

Hendelsen som har fått sinnene i kok den siste tiden er undervisningsreformen som trer i kraft 1. september. Fra denne dato vil 60% av undervisningen på ungdomstrinnet og i den videregående skolen foregå på latvisk. Russiske organisasjoner, en av de største av dem er Shtab, har varslet voldelige protestaksjoner i forbindelse med skolestart den 1. september. Den mer moderate grupperingen, Lashor, kritiserer Shtabs ekstremisme, og har derfor mistet endel støtte i den russiske befolkningen. Lashors leder, Igor Pimenov, innrømmer i et intervju i The Baltic Times (kun papirutgaven) at russernes misnøye dypest sett skyldes vansker med å forstå at de nå lever i et land som preges av kapitalistiske verdier og høy arbeidsmoral. I Sovjet-tiden var toppjobbene forbeholdt russere og latviske kommunister. I dag er det driftige og initiativrike latviere som utgjør den økonomiske og intellektuelle overklassen. Denne totale omveltningen har funnet sted i løpet av bare noen få år, og russerne har ikke klart å tilpasse seg det nye samfunnet.

En kan føle sympati for de latviske russerne. Det må være ille å se at verden raser sammen omtrent over natten, og det er selvfølgelig ikke lett å mestre den nye hverdagen. Samtidig er det viktig å huske på at de etniske latvierne også har gjennomlevd en fullstendig omveltning – og de har ikke lukket øynene for realitetene, men maktet å tilpasse seg. Det er dette språkstriden dypest sett handler om – tilpasningsvilje.