Kommentar

Irland virker akkurat så utafor folkeskikken og isolasjonistisk som Norge i Henry McDonalds:

This moral vacuum on Iraq
i Observer.

Tittelen kunne vært The comfort zone: det kjennes så godt å kritisere USA og kalle morderne som dreper sivile for motstandsmenn. Denne retorikken får råde uimotsagt, men blir ikke mer sann av den grunn. Men den representerer en perversjon av begrepene, og en moralsk omvurdering av annen verdenskrig. Har det f.eks. noe å bety for den nye antisemittismen?

Since Saddam Hussein was overthrown last year and the attacks both on the Allies and – more importantly – the Iraqi people began, the far left have awarded the alliance of the ex-Baathists and the Islamists the morally loaded nomenclature ‘resistance’.
So let’s be clear about this: those people who are dedicated either to restoring the fascist dictatorship of the Baath or the misogynistic medieval tyranny of a mad Islamic Caliphate are now the ‘resistance’, a word that resonates with the heroic opposition to Hitler and the Nazis in occupied Europe during World War Two.

I Norge er det ikke bare «the far left» som forfekter et slikt syn. Det deles av NRK og andre 2_kommentarstream-media og forskningsinstitusjoner.

Hvorfor terpe på dette? Fordi det er en del av vårt daglige miljø merker vi det ikke. Selv vi som er bevisst at det er slik, faller i søvn igjen. Det gjelder om å bevare disse flashes of insight. McDonalds kommentar er fylt av en vrede og moralsk revulsion.

Det er en moralsk omvurdering som minner om 30-årene. Da fikk også nazistene sympati fordi Tyskland hadde vært dårlig behandlet i Versailles. Dette perverse ønsket om å forstå og forsvare offeret. Gjøre tyskerne til martyrer. I tillegg kom kommunistene som fra 1934 fikk pålegg om å bekjempe sosialfascistene, dvs. sosialdemokratene. Dermed var den moralske degenerering total. Kompassnålen mistet ethvert holdepunkt. Det samme gjelder idag med den utstuderte likegyldighet man behandler vanlige irakere. De ønsker ikke at «motstanden» skal vinne.

For å få øye på det groteske i situasjonen må man ta inne over seg hva kritikerne av USA virkelig sympatiserer med, eller lukker øynene for. Her har irene mer å sammenligne med:

Massacres such as Enniskillen, no matter how morally repulsive and politically counter-productive, were not only rare but also not generally the policy of the paramilitary leaderships. Incredibly, however, large sections of the Irish left seem to have no problem aligning themselves with the people who are doing exactly that in Iraq today.

Det er et tegn på fallet inn i det irasjonelle at man kan omtale terrorismen i Irak i forblommede vendinger, samtidig som man ønsker at FN skulle spille en større rolle. Det er standpunkter som befinner langt utenfor virkelighetens verden.

This ‘resistance’ was not only responsible for the mass murder of men, women and children from the Shia community last week, but it was also behind the bombing at the UN headquarters in August which killed 20 people, all of whom were working for the betterment of Iraqi lives. As William Shawcross points out in hkan is powerful case for regime change in his latest book ‘Allies’, the explosion at the Canal Hotel in Baghdad was an attempt ‘to murder not only fine men and women but also the human values that the UN, for all its shortcomings, represents and strives to fulfil.’ It is worth remembering that the next time you hear the Irish left arguing solemnly for the sanctity of the UN.

Les også

-
-
-
-
-
-