Kommentar

Idol på arabisk

Hva var det hotteste i arabiske medier forrige uker, spør Thomas L. Friedman. Palestina? Irak? Nei, den arabiske versjonen av «Idol», sangkonkurransen på TV som Kurt ble stjerne på her hjemme.

En av grunnene til at det er så vanskelig å få til demokrati i araberlandene er at gruppa betyr mye mer enn indidvidet, og gruppa er stammen eller klanen, hvilken er en ekstrem tett og sterk bonding. Du avviker ikke fordi da skader du hele gruppa. Derfor vokter alle på alle. En slik justis er på en måte selvinnlysende. En norsk jente som hadde bodd fem år i Midtøsten, skrev om denne kulturen i en kritikk av Åsne Seierstad i Aftenposten igår. Det var vanskelig å si hvor grensen gikk mellom å skildre og forstå i retning godta. Det artet seg som et forsvar. Fordi det ble fremstilt som nærmest uforanderlig. Det gjør det også hos Friedman, med en viktig forskjell: det er sprekker i muren. Den globale kulturen strekker seg også inn i arabernes hjem. Spør hva som er mest upopulært av sensurtiltakene i Iran: forbudet mot paraboler.

I Stalins Sovjet var det en lignende nidkjærhet. Sovjeterne måtte ikke få et eneste symbol på vestlig kultur eller produkter. Det ville «smitte» dem.

Det er den samme holdningen fundamentalistene har. Men det er den folk flest nekter å godta. Fundamentalistene i Irak vil innføre den samme tvangstrøya, og jeg er overbevist om at er det noe de ikke vil etter 30 år med Saddam, så er det et nytt diktatur, denne gang på kulturfronten.

Det er kombinasjonen av teknologi og global kultur, dvs underholdning, som trenger inn i de mørkeste rom. Den arabiske utgaven av Idol engasjerte voldsomt.

The Arab look-alike, called «Superstar,» was aired on the satellite channel of the Lebanese Broadcasting Corporation (LBC). Over 21 weeks, viewers got to vote by fax, Internet or cellphone for their favorite singers. Thousands of singers from across the Arab world were narrowed down to 12 finalists from seven different countries, then two. Millions of Arab viewers voted in the finals.

Men i semifinalen kom den dårlige siden ved den politiske kulturen til syne:

On Aug. 18, the A.P. reported from Beirut: «Competition went smoothly until last week, when front-runner Melhem Zein, of Lebanon, was eliminated in the semifinals. Angry fans [in the studio] pelted each other with chairs and anything they could find, and the two re2_kommentaring contestants fainted. . . . Both Jordan and Syria have launched campaigns urging people to vote for their candidates» — who were the two finalists.

Friedman sier han ikke ante noe om konkurransen før han fikk en e-post fra en jordansk venn.

«Yesterday the Jordanian singer won through a vote over the Internet. 4.5 million people voted. People went wild in the streets till the early hours of the morning. . . . The Arab basement can change!»

Resultaet var 52 prosent mot 48, og selv dette er helt ukjent i Midtøsten, hvor avstemninger er avgjort på forhånd. Det politiske poenget ved en avstemning som engasjerer millioner av unge har ikke gått ubemerket hen blant voksne.

Rami Khouri, editor of The Beirut Daily Star, echoed that theme: «This was a fascinating example of how the power of technology — in this case satellite television, Internet and cellphones — can tap sentiments and prompt people to action.» But what was even more striking, Mr. Khouri said, was the Jordanian singer’s victory margin. She won by only 52 to 48 percent in a region where presidents always win by «99 percent.»

Man burde rose Hollywood og utrope det til det beste våpen mot fundamentalistene, sammen med Microsoft, Oracle, Intel etc. Det er kombinasjonen av disse faktorene: teknologien, software og innhold som er Vestens sterkeste våpen. Fundamentalistene skjønner at de ikke kan argumentere mot det. De blir hysteriske. Se bare på rettssaken som utspiller seg i Oslo hvor svogeren stakk ned brorens kone fordi hun var for frigjort: hun gikk ut uten alene uten å si hvor, hun hadde ikke noe på håret inne, hun sa på TV-kanaler som ikke var dyreprogrammer! Det er lett å le.

At alt dette henger sammen er lett å se: Debatten om Bokhandleren i Kabul, rettssaken i Oslo tinghus og den arabiske Idol-konkurransen. Det er for lite av slik diskusjon, som kunne satt ting i relieff og gitt perspektiver.

Islam er i dyp krise. Eliten blokkerer diskusjonen og folk er overlatt til seg selv. Hvis man snakker om europeere, tror jeg de tenker med to felt, som på en delt skjerm: Det offisielle vil gjerne være liberalt og tolerant. Det andre inneholder alt det problematiske, negative. Fordi det blir for lite åpen diskusjon, kan lett det irrasjonelle overta. Hvor er tankens frihet?

Les også

-
-
-
-