Da Oslos biskop Ole Christian Kvarme høsten 2008 forgjeves forsøkte å stanse en vielse av et homofilt par forestått av en menig prest i en kirke i sitt eget bispedømme, ble han møtt av en mur av fordømmelse. Hardest ut gikk da- og nåværende justisminister Knut Storberget, som i sakens anledning uttalte at «biskopens holdninger gav grobunn for hatvold». Et par år tidligere hadde biskopen høstet storm fra flere hold i media for å ha uttalt under et kirkeinternt møte at homofile prester burde vurdere å oppsøke psykiater.

I går ble det allment kjent at Mahdi Hassan Mouhoumed, som i fjor ble tildelt en slags utmerkelse kalt Årets forbilde, mener at homofili burde vært forbudt fordi det står i Koranen og han selv tror på Koranen. Lokalpolitiker for SV Stein Petter Løkken sier i en kommentar at «i Tynset SV synes vi det er uproblematisk at Mahdi er prinsipielt mot homofili», og legger til at «innsatsen for barn og unge overskygger Mahdis holdning til homofili». Lederen for Landsforeningen for lesbiske og homofile, som man må formode har mandat til å uttale seg på vegne av organisasjonen, kommenterer at «dette er svært lite forbilledlig».

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg har en aldri så liten følelse av at reaksjonene som hittil er kommet på Mahdi Hassan Mouhoumeds uttalelse fra politisk og annet fremstående hold, er adskillig spakere enn det som ved flere anledninger til blitt Oslos biskop til del. Hvilket får meg til å mistenke at vi har å gjøre med et tilfelle av doble standarder. For mon tro om ikke vinneren av premien som heretter må bli å anse som en injurie, har uttalt noe langt mer krenkende enn Oslos biskop? Eller er ønsket om tilhørighet til Den norske kirke så sterkt at det oppleves som verre ikke å bli viet med dens velsignelse, enn det gjør å bli kriminalisert simpelthen fordi man er som man er?

Det ville i så tilfelle være gode nyheter for kirken, men jeg velger vel heller å tro at tonen er mildere overfor Mouhoumed fordi han er muslim. Kanskje også fordi han representerer en litt mindre uspiselig fraksjon av det muslimske samfunnet enn mørkemannen som talte på universitetsplassen for ikke lenge siden. Det er trettende å måtte kritisere folk som vil kriminalisere homofile fra morgen til kveld, og man blir kanskje oppfattet som utidig masete hvis man ikke viser en noe mer forsonlig holdning overfor den snille politimannen Mouhoumed.

Eller kanskje jeg tar feil? Kan det være at mannen som fortsatt bekler justisministerembedet egentlig brenner av lyst til å fordømme Mouhoumed, men at pressen ikke får fatt i ham siden dette ble offentlig kjent en fredagsettermiddag? Gjør han fortvilte forsøk på å ringe til pressen uten å lykkes fordi det ikke er mobildekning på vidda hvor han er på skitur?