Den 18. juli 1976 ble presten og fransiskanermunken Carlos Murias bortført av det argentiske militærdiktaturet, som lenge hadde advart ham mot å fortsette sitt kirkelige arbeid blant fattige bønder i El Chamical, hvor det som i resten av landet var sjokkerende forskjeller mellom fattig og rik. Advarslene gikk etter hvert over i dårlig skjulte trusler. To dager etter bortføringen ble han funnet død. Før han ble skutt, hadde han fått øynene revet ut og hendene hugget av. I ordets rette forstand en martyr. Presten som forrettet ved Murias’ begravelse, la ikke bånd på seg i sin minnetale. Kort tid etter ble han selv drept.

Murias ser nå ut til å bli den første personen som helgenkåres av nyutnevnte pave Frans, som i sin tid selv fremmet hans kandidatur under Benedikt XVIs pontifikat – formodentlig et kurant svar på beskyldninger om vennlig innstilling til juntaen.

Denne kanoniseringen kan derimot bære kimen i seg til spekulasjoner om pavens eventuelle sans for frigjøringsteologien, gitt at både Murias og flere latinamerikanske jesuitter var åpne for denne. Disse er etter alt å dømme grepet like mye ut av luften. Flere store medier som fortsatt har noe som kan kalles kirkejournalistikk, har rapportert at Bergoglio allerede tidlig på 1970-tallet tok avstand fra frigjøringsteologien.

En annen side ved historien som nylig er blitt kjent, er at Bergoglio selv tok initiativ til å skjule andre fransiskanere i jesuittkollegiet Máximo kort tid etter disse mordene.

Il primo beato del Pontefice un prete ucciso dal regime