Travle dager og laptop-problemer gjør at de andre drar lasset for tiden. Men la meg komme med noen betraktninger: Første bud: Det er godt å se Norge utenfra/ godt å se noe annet.

Tysk kultur er lett tilgjengelig for den som vil ta bryet med å lære språket. Men målestokken er helt annerledes. Man tror man kjenner det historiske. Men det må oppleves. Fysisk. Ved å gå gatelangs i Berlin. Eller utforske byen ved hjelp av det fantastiske kollektivnettet.

Berlin er en storby. Men overraskende noe saa merkelig og sjeldent som en mild storby. Til tross for at det har skjedd mye forferdelig i denne byen, eller kanskje derfor? Men la deg ikke lure. Historien lurer rett under overflaten. En jödisk overlevende, Inge Deutschkron, sa:

-Det er steder i denne býen jeg ikke går. Paa grunn av det som skjedde der.

Det er sterke ord. Deutschkron har bodd i Israel og Tyskland, kan minne om Cordelia Edvardsson. Har nå vendt tilbake til Berlin for godt. En ekte Berliner. Med humor og skarp tunge.

Hun skal jeg komme tilbake til. Idag har jeg vært på det jødiske museet til Liebeskind. Det er en big thing. Det er et par steder der som er uhýggelige. Men jeg vet ikke om man skal dvele for mye ved det. Det er de menneskelige historiene som er viktigst. De hadde en film, et amatøropptak fra da synagogen brant i Bielefeld i 1938, og fra en annen by. Folk sto og saa paa. Det var en slags underholdning. Filmen ble første gang vist i 1999. Det var meget sterke saker. Det er slikt som det jeg tror på. Jeg tror ikke man kan gjenskape Holocaust med arkitektur.

Men at det trengs sentre over Shoa er åpenbart. Det er en rystende blanding av dumhet og likegyldighet, ikke minst i det rike nord. For tyskerne er det vanskelig, må være vanskelig. Tyskland begikk selvmord i 1933-1945. Det er en forferdelig erkjennelse. Hvordan skal et helt folk forstå det?