Christian Skaug Så var det altså ikke bare rykter. Italias tidligere regjeringssjef Silvio Berlusconi tar ifølge Corriere della Sera sikte på å gjenerobre statsministerstolen i 2013, da det etter grunnloven senest må avholdes nytt parlamentsvalg i landet — et valg sittende statsminister Monti sier han ikke vil delta i.
Det skal være ferske meningsmålinger som har fått Berlusconi til å fatte denne beslutningen: Med dagens partileder Angelino Alfano som statsministerkandidat for PDL (Popolo della libertà — Frihetens folk) og Berlusconi som partileder, forventes en oppslutning om partiet på ca. 18 prosent. Med rollene byttet om ville oppslutningen nærme seg 30 prosent.
Etter å ha kommet seg helskinnet fra Mills-saken (mens Ruby-saken ennå pågår), og idet de store budsjettkuttene i tråd med Montis spareplan begynner å avstedkomme misnøye, øyner altså den skandaleombruste «cavaliere» muligheten til å være noe mer enn bare en syvende far i huset. Politiske fiender i inn- og utland ser formodentlig rødt, men det er mange hindringer i veien, og det er langt fra sikkert at han lykkes.
Berlusconi sier at det er på tide å gi landet ny optimisme, og har tenkt høyt om Italias medlemskap i eurosonen. Det er vanskelig å si hvor alvorlig han vurderer en eventuell utmelding fra fellesvalutaen. Kanskje er det bare nøye timet populistisk retorikk.
Mange har etterlyst politikkens tilbakevenden til offentligheten under Montis teknokrati, men de håpet nok helst på nye tanker, og fremfor alt noe friskere krefter enn mister B. At han fortsatt kan samle tredve prosent av velgerne, er først og fremst et tegn på politisk vakuum og en nær total mange på fornyelse. Det har vært spekulasjoner omkring respektable personer fra sivilsamfunnet og deres eventuelle inntreden i politikken, som Luca Cordero di Montezemolo, og oppfordringer i den retning har ikke manglet, men det har hittil ikke resultert i noe konkret. Det er således en utbredt oppfatning at det sedvanlige politiske sirkuset vil gjenoppstå så snart Monti har gjennomført de upopulære tiltakene som personer på valg ikke ville ha våget å foreslå.
