Bevisstheten siger inn om at Egypt også er i ferd med å gå den islamistiske veien for alvor. La Stampas Kairo-korrespondent Domenico Quirico tegner et lite lystig portrett av landet slik det, til tross for at opptellingen ikke er ferdig, fremstår etter den første valgrunden.

Man ser at tidene forandrer seg. Muslimbrødrene har av nødvendighet og metodisk sedvane alltid vært uhyre diskrete (de har vært gjenstand for ublid oppmerksomhet fra Nassers, Sadats og Mubaraks politifolk), men denne gangen har de med en iskald meddelelse, som om de allerede var herrer, kunngjort at de vant den første valgrunden etter Mubaraks fall.

Stamkundene på Café Groppi, hvor Kairos ærverdige historie sitter i bordene, tok i går ettermiddag i øyesyn en juicedrikkende kunde. Med langt skjegg og en bukse som ikke rakk helt ned til anklene, virket salafisten som en diger katt med stor appetitt som var kommet for å ta sin nye eiendom i besittelse.

Det er liten grunn til å la seg trøste av Det muslimske brorskapets velpolerte overflate, mener korrespondenten. Det er uansett tale om islamister, om enn de har et menneskelig ansikt.

Det har ingen hensikt å holde vareopptelling over de doktrinære forskjellene mellom de moderates og de uforsonliges islam. Jada, salafistene vil ha en islamsk stat, oppsigelse av fredsavtalen med Israel og avkall på milliardene i amerikansk støtte, mens muslimbrødrene anstrenger seg for å tåkelegge og holde roen. Det er et spill, og til syvende og sist vil de danne allianse. De har omgåttes hverandre i flere tiår, både på gaten og i fengsel. Når makten forener dem, vil de lage monumentale problemer for de beseirede.

Brorskapet har dratt fordel av såvel sitt organisasjonstalent som sin tilknytning til moskeene, et logistisk fortrinn av uvurderlig betydning som de progressive kreftene ikke er i nærheten av å ha maken til.

Guds parti har god grunn til å tro at den historiske vinden blåser deres vei. De er oppmuntret av det katastrofale resultatet til den egyptiske blokkens sammenslutning av liberale og venstreorienterte under ledelse av den kristne magnaten Naguib Sawiris, som tilsynelatende ikke har fått mer enn 16%. Lokalt virker de liberale kjedelige, tannløse og splittede. De har kun fått god oppslutning i de rikes boligstrøk. Hvilket man nesten kan lastes for. Men det er vanskelig å slå et parti som hver fredag kan organisere hundre tusen folkemøter i landets moskeer. Det liberale Egypts prøvelser ser ut til å fortsette i nye former.

Islamistene ser altså ut til å havne i posisjon, men de må gjøre regning med hæren:

Dette er riktignok bare den første fasen av et valg som sett fra et valg som er oppstykket, og fra et konstitusjonelt synspunkt bisart, spesialdesignet som det er for å gi militærrådet, som har hatt kontrollen siden Mubaraks fall, tid til om nødvendig å korrigere et ubeleilig resultat. Eller snarere tid til å sette i gang den hestehandelen som er nødvendig for å beholde egne privilegier og kaste et mørkets slør over flere tiårs underforstått samtykke med Mubarak. […] Nå er det de to virkelige rivalene som står ansikt til ansikt: hæren og islamistene. Det femte hjulet på vognen, Tahrir-plassen og dens revolusjonære, er de virkelige taperne.