Hans Rustad Historien om Mukhtaran Mai (30) har gått verden over: hun er modig. Hun nekter å gi seg og kommer til å anke. Det er nå ikke bare hennes seks voldtektsmenn som står på tiltalbenken. Det er blitt et spørsmål om Pakistans ære.
Det er en kombinasjon av grusom klassejustis og stammetilhørighet, hvor de mer prestisjefylte stammene kan tillate seg nesten hva som helst overfor de laverestående, i møte med en voksende makt til sharia-forkjemperne. President Musharraf har sagt at han skal gjøre noe med det, men han våger ikke. Tribal politicians, politikerne fra store og innflytelsesrike stammer, og lokale småkonger, sammen med de islamistiske partiene, hindrer bedre beskyttelse av kvinnene.
Voldtekt og gjengvoldtekt er økende i Pakistan. En av grunnene: gjerningsmennene blir ikke straffet.
I Mukhtaran Mais tilfelle var det landsbyrådet som bestemt at hun skulle voldtas! som straff for at broren hadde gjort tilnærmelser til en kvinne av høyere byrd. I virkeligheten var broren blitt voldtatt av den samme klanen som senere voldtok Mai, sies det. Anklagene om tilnærmelser var bare for å dekke over deres egen forbrytelse.
Mai ble voldtatt av gjengen på seks, men nektet å bære skammen i taushet, og kanskje bli drept. Hun gikk til domstolen og fikk gjerningsmennene dømt. Hun fikk erstatning og brukte pengene til å bygge en skole for fattige jenter.
En ankedomtol frikjente torsdag fem av de seks, av mangel på bevis. Den sjette fikk dommen omgjort fra dødsstraff til livsvarig.
Nå frykter Mai at både hun og familien svever i livsfare.
Norske medier brukte mye plass på den nigerianske kvinnen som ble dømt til døden for å ha blitt voldtatt. Vil de være like opptatt av hennes pakistanske motpart? Norge har mye sterkere bånd til Pakistan enn Nigeria.
Dagbladet skrev nylig om en pakitansk familie som har gått i dekning på Nesodden, etter å ha blitt truet med utvisning av UDI. Mannen har arbeidet i sikkerhetsstyrkene i mange år, og etter 911 gikk han etter terrorsympatisører i de islamittiske miljøene. Det skaffet ham mange fiender. Men det er en annen detalj i artikkelen, som kunne vært fulgt opp: En annen grunn til at mannen blir hatet at disse miljøene er at han satte søkelyset på deres seksuelle misbruk av unge gutter.
Pakistanske menn tar naturlig nok den samme oppfatning av kvinner med seg når de kommer til Norge eller andre vestlige land. Derfor berører kvinners stilling i Pakistan også oss.
NYTimes Nicholas Kristof skrev om Mukhtaran for en tid tilbake. Han skulle vært i Pakistan denne uken, blant annet for å skrive om Muktharanh, men fikke ikke visum, selv etter en måneds venting. Så mye for det nære forholdet mellom Pakistan og USA!
Kristof har en følsom penn, han sier hennes skjebne illustrerer noe av det som kommer til å bli mest viktig i dette århundre: behandlingen av kvinner i den fattige del av verden.
Mukhtaran, a tall, slim young woman who never attended school as a child, lives in a poor and remote village in the Punjab area of Pakistan. As part of a village dispute in 2002, a tribal council decided to punish her family by sentencing her to be gang-raped. She begged and cried, but four of her neighbors immediately stripped her and carried out the sentence. Then her tormenters made her walk home naked while her father tried to shield her from the eyes of 300 villagers.
Mukhtaran was meant to be so shamed that she would commit suicide. But in a society where women are supposed to be soft and helpless, she proved indescribably tough, and she found the courage to live. She demanded the prosecution of her attackers, and six were sent to death row.
She received $8,300 in compensation and used it to start two schools in the village, one for boys and one for girls, because she feels that education is the best way to change attitudes like those that led to the attack on her. Illiterate herself, she then enrolled in her own elementary school.
I visited Mukhtaran in her village in September and wrote a column about her. Readers responded with an avalanche of mail, including 1,300 donations for Mukhtaran totaling $133,000.
The money arrived just in time, for Mukhtaran’s schools had run out of funds. She had sold her family’s cow to keep them open because she believes so passionately in the redemptive power of education.
Now that cash from readers has put the schools on a sound financial footing again. And Mercy Corps, a first-rate American aid group already active in Pakistan, has agreed to assist Mukhtaran in spending the money wisely. The next step will be to start an ambulance service for the area so sick or injured villagers can get to a hospital.
Down the road, Mukhtaran says, she will try to start her own aid group to battle honor killings. And even though she lives in a remote village without electricity, she has galvanized her supporters to launch a Web site: www.mukhtarmai.com. (Although her legal name is Mukhtaran Bibi, she is known in the Pakistani press by a variant, Mukhtar Mai).
Så kom anken og omstøtelsen av dommen. Kristof sier Muktharan vil være i fare, men hun vil leve i landsbyen hun kommer fra, selv om morderne er naboene hennes. Det er her hun hører hjemm. her hun kan forandre noe.
Mukhtaran is a hero. She suffered what in her society was the most extreme shame imaginable – and emerged as a symbol of virtue. She has taken a sordid story of perennial poverty, gang rape and judicial brutality and inspired us with her faith in the power of education – and her hope.
