Mange vet at USA mistet 58.000 soldater i Vietnam. De som har sett granittveggen i Washington glemmer det aldri. Men hvorfor er det totalt ukjent at franskemmene mistet 60.000 mann i krigen om Indokina?

Det er 50 år siden slaget om Dien Bien Phu, som markerte slutten for fransk herredømme. Fransk kolonialisme er kommet fullstendig i skyggen av amerikanernes krig. Det er begredelig hvor lite vi vet om vår nærmeste historie. 50 år er ingenting.

Den franske forfatteren Antoine Audouard skriver gripende om slaget i I.H. Tribune. Både bestefar og far tjenestegjorde i koloniene. Audouard skriver noe som gjør krigen nærværende:

For those who lived through the humiliation of the German takeover of France in 1940, Indochina was an opportunity for redemption. They were soon to find out a simple and harsh truth: They were not welcome. The first Westerners to tell them so were hated and dismissed. They were American.

Franskmennene forblødde under 1. verdenskrig, og hadde ikke evne og mot til å stå imot i 1940. I 1954 skulle de bevise det motsatte. Flere av de som kjempet ved Dien Bien Phu hadde deltatt i kampen mot nazistene. Det må ha berørt dem på en spesiell måte at Vietminh, natten til 7. mai kringkastet Le Chant de Partisans, sangen til den franske maquis under 2. verdenskrig.

Adouard skriver at det eneste som besto var det mannlige kameratskapet, blodsbåndet gjennom kamp: Menn lot seg slippe ned i fallskjerm for de orket ikke tanken på at kameratene døde alene.

They knew the battle was lost: yet on they went, in the knowledge that their friends had been abandoned and that they should not die alone. In the lost honor of their country, they alone came to embody honor. If they die forgotten and despised, their bitterness will eat into our flesh and bones, and generations to come will inherit their suffering.

The cruel lessons of Dien Bien Phu
Antoine Audouard NYT