Det er vanskelig å fri seg fra inntrykket av at utviklingen i Irak er inne på et spor som fører galt av sted. Det er flere tegn på at operasjonen blir håndtert på en uheldig måte.

Amerikanerne hjemsøkes av gamle synder. Fallujah skulle vært nøytralisert for lenge siden, slik Tikrit ble det. I stedet ble byen et fristed for die-hard saddamister. På samme måte lot amerikanerne Muqtada al-Sadr organisere sin egen milits og ta kontroll over en del av Bagdad, skriver Amir Taheri.

Det er påpekt før, men Rumsfeld burde for lengst ha sendt forsterkninger. Og tropperotasjonen har vært uheldig utført. Ferskinger settes inn der forgjengerne møysommelig har bygd opp noe. Amerikanerne er over-stretched. Fra basen i Landstuhl i Tyskland forteller sårede soldater at de til og med manglet ammunisjon midt i kampens hete. Da er teknologisk overlegenhet til liten nytte.

Amerikanerne demonstrerer manglende evne til koalisjonsbygging og til å komme på talefot med det sivile irakiske samfunnet. Medlemmer av styringsrådet trekker seg. Snakk med dem, sier Thomas Friedman. Til og med i forhold til britene, den sterkeste forbundsfellen, er det friksjoner, både politisk og militært. En anonym britisk offiser sier til The Telegraph at det er økende misnøye på høyeste hold i den britiske militære ledelsen med amerikanernes hardhendte fremferd. Britene har oppnådd langt bedre resultater med sin varsomhetslinje. Amerikanerne skyter først og spør etterpå. I Bagdad kjørte stridsvogner inn i en moske i helgen på jakt etter ungdommer som hadde skutt mot dem. Soldatene ødela matvarer som var samlet inn til Fallujah.

Noen av oss husker amerikanerne fra Bosnia og Kosovo, hvordan de isolerte seg i solid befestede leirer, mens britene patruljerte gatelangs og søkte kontakt med befolkningen. Det er snakk om forskjellig mentalitet. Amerikanerne betrakter alle irakere som banditter inntil det motsatte er bevist, ifølge den britiske offiseren. Dette er kanskje å trekke det for langt, men noe sant er det i det, selv om amerikanerne på bakkenivå også har gjort og gjør en heltemodig innsats, mange steder også med bra resultat.

Friedman påpeker at USA mangler legitimitet til å takle situasjonen på egen hånd.

«The deeper we try to penetrate Iraqi society, especially with tanks and troops, the more legitimacy we need. When things were going all right in Baghdad with the political process, America could have its way by buying legitimacy with cash or imposing it with muscle. But when you are talking about killing rebellious Iraqi young men and clerics, you can’t buy the legitimacy for that and you can’t compel it.»

«If it is America alone against the Iraqi street, we lose. If it is the world against the Iraqi street, we have a chance.»

Mens Bush gjentar at datoen for å overlate styringen til irakerne står fast, 30. juni, gir den britiske offiseren uttrykk for at det er en langvarig commitment som må til, og ser innsatsen i et tiårsperspektiv. Det er avgjørende dager og uker i Irak. Det er ikke for sent å berge prosjektet, men som Friedman sier:
«The U.S. operation in Iraq is hanging by a thread.»