Dag 6: Rundtur i Vest-Ukraina

5. august. Jeg har begynt å samle på selfies av meg selv med Taras Sjevtsjenko, Ukrainas romantiske nasjonalskald.

Diktene hans må være usedvanlig gode, for alle ukrainske byer, også de små, har en statue av ham, på Rådhusplassen eller et annet viktig byrom.

Sjevtsjenko ble født i 1814 som livegen, rett og slett en bondsk trell, godseierens eiendom, i Moryntsi, cirka Ukrainas geografiske midtpunkt.

Han ble tidlig foreldreløs, men evnene både som dikter og maler fikk ham kjøpt fri av venner og velgjørere som sikret ham en plass ved kunstakademiet i St. Petersburg.

Fra 1840 begynte det å strømme med poesi, om det ukrainske land og folk, om de livegnes kår og drømmer om en verdig fremtid i frihet.

Tsar Nikolas I var ikke blant beundrerne, og fikk ham forvist i 1847 til en garnison på de østlige steppene, med eksplisitt forbud mot kunstnerisk virksomhet.

Dikte gjorde han likevel, hemmelige drømmer om retur, og etter tsarens død ble han satt fri, men med forbud mot å besøke Ukraina. Det ble ett kort besøk, i 1859, som resulterte i ny arrestasjon og eksil, ødelagt helse og en sykdom som tok livet av ham, dagen etter 47-årsdagen.

Men han hadde sementert det ukrainske skriftspråk og drømmer om uavhengighet. Symbolsk ønskes han derfor velkommen hjem til alle ukrainske boplasser.

Med ett unntak, så vidt jeg har sett: Rohatyn, den lille byen med en stor kvinneskikkelse, Roxelana, den unge, livlige prestedatteren som ble fanget og solgt av Krim-tatarer til ottomanernes harem. Snart var hun Suleiman den Store (‘Storslagnes’) favoritt, og aldeles uhørt, ja skandaløst for eks-slavinner, hans eneste legale hustru.

Alexandra Anastasia Lisovska, kjent som Roxelana, og Hürrem (‘Den glade’) Sultana, en ortodoks prestedatter som vant Suleiman og Det osmanske rike. Foto: CB.

Det er noe å tenke på, sett i forhold til de mer mørkhudede og hårete araberne som kom ut av ørkenen på 700-tallet, og de øst-tyrkiske folkeslagene som grunnla Det osmanske rike. Slavere var populære slaver, og grønnøyde tsjerkessiske piker spesielt ettertraktede.

Det er også verd å huske alle de afrikanske slavene som ikke fikk etterkommere, i hvert fall ikke de afrikanske mennene, som araberne kastrerte, nær alle som èn. Dem sier samtiden og historien lite om.

Men faktum er at muslimers nedsettende ord for ‘afrikaner’ selvsagt er det samme som koranens ord for ‘slave’: Abid. Med trykk på -bid. Med trykk på A-en blir det et navn, som f.eks. Abid Raja, der Abid henspeiler på ‘Allahs slave’.

Nok om det, for nå er vi i et område velsignet fritt for islam, og veien slynger seg opp i fjellene. Det begynner faktisk å ligne litt på Norge (bare uten islam, altså), idet vi passerer flere spreke ukrainere på rulleski (!) og ganske snart en hoppbakke.

Vi er i Vorokhta, med en nydelig trekirke i nærheten, på UNESCOs liste, og et høyfjellshotell ved en fjellbekk. Etter å spist en bedre borsch, og selvsagt tatt foto med Sjevtsjenko, går veien atter nord-øst.

Chervonogorodsky-fallene, 16 meter i kaskade, og opptil 20 meter bredt. Foto: CB

Vi gjør et stopp i en annet naturskjønt område, med et 16m fossefall (ikke nok til å imponere en nordmann som har sett Vøringsfossen, men dog) og her dukker det opp to ukrainske offiserer på perm i hjemtraktene. Den ene, han som snakker litt engelsk, kjenner hele Norges fotballhistorie. Jeg må ro meg unna før jeg avslører min uvitenhet, men ikke før det er tatt felles-foto.

Vi kjører videre i samme frodige dal, som minner om Jurrasic Park, og kommer til ruinene av Chervonohorod slott, som godt illustrerer områdets livlige historie, på en klippe over elven. Bygget i tre av litauiske rutenere på 1300-tallet, og ødelagt av tatarer og vlakere på 1500-tallet, ble det gjenreist i stein med tårn og brystvern rundt 1600. I 1648 ble det erobret av den ukrainske kosakklederen Khmelnytskyjs hær, i krigen mot det polsk-litauiske samveldet, og i 1672 la osmanniske styrker der i ruiner.

Chervonohorod slott, opprinnelig fra 1300-tallet, men ødelagt og gjenoppbygget mange ganger. Det er snakk om at den polske adelsfamilien som bygget palasset som sto ferdig i 1820 vil returnere og gjenoppbygge enda en gang. Foto: Christian Borchsenius

I 1778 gjenoppbygges det som et palass, med italiensk terrasse og have, av den polske adelsmannen Karol Poninski (fullført 1820). Men vi snakker om Europas mest problematiske nabolag, og bygningen blir sterkt skadet under 1VK, og enda mer under 2VK. Under kommunisttiden fortsetter forfallet, og det nest-siste tårnet kollapser så sent som i 2013.

Det er påfallende at Ungpionerene bygget en leirskole rett ved siden av det ruinerte adelshjemmet, men at de kommunistiske byggene, oppført i fredstid, er i dårligere forfatning etter noen få tiår.

Ja enten eliten kaller seg sosialister, når de stiller til valg for mer makt og privilegier til seg selv, eller tar makten og styrer som de kommunistene de er, så skaper de uverdige liv for arbeiderklassen og elendige bygninger for fremtiden.

Vil Vest-Europa og Amerika lære leksen uten å innføre idiotiet hos oss også?

Vi har vel nok med tilstrømmende afrikanere som vil ha del av oljefond-kaken og velferdsstaten vår? Muslimer som vil overta hele samfunnstyret vårt? Og våre egne grønne ungdommer i alle aldre som vil ha både bilen din, biffen din, feriereisen din, og helst sjelen og innsiden av hodet ditt, som de fanatiske misjonærer de er.

Man puster lettere som konservativ i Ukraina.

Tidligere dagbok-artikler:

Dag 1: Fra Warsawa til Lviv

Dag 2: Lviv og Olesko

Dag 3: Lviv -> Kyiv

Dag 4: Kyiv -> Ivano-Frankivsk

Dag 5: Ivano-Frankivsk -> Karpatene