Man forventer å bli tatt vel imot når man en sjelden gang velger å spise på en velrenommert restaurant.

Desto mer forbitrende at den svært hyggelige hovmesterinnen viser en det lille tomannsbordet som står på hjørnet, rett innenfor inngangen, akkurat der alle gjestene hoper seg opp mens de får av seg yttertøyet og venter på å bli anvist plass, og akkurat der hvor hver eneste rett blir båret rett forbi på travle serveringsben. Selve gjennomfartsåren i restauranten. Der skal man sitte. Til spott og spe. Og skumping.

Jeg protesterte, selvfølgelig. Hva med vindusbordet der borte? Eller det koselige lille hjørnet ved veggen? Bortbestilt. Bortbestilt. Dermed boblet ergrelsen frem, og jeg ble vond. Ikke tale om! Nå kunne det i grunnen være det samme.

Da jeg er oppsatt med en kone som tidvis kunne gjort det skarpt i diplomatiet, endte ikke restaurantbesøket med høye rop og larmende exit. Hun var meget lydhør for restaurantens alternative forslag: Å sitte (sammen med de andre taperne) i den lille loungen og nyte måltidet der. Du bestilte jo ikke bord som jeg ba deg gjøre, sa hun lavt. Det gjorde meg ikke mindre forbitret. Til hovmesterinnen smilte hun bare vinnende. Jeg vedder på at hun himlet.

Så ble vi anvist ny plass, i det mørke rommet med de lave sofagruppene og litt for høye bordene, mens jeg mumlet til min kone, akkurat så høyt at hovmesterinnen kunne høre det:

– Det er siste gang vi spiser her!

Jeg sa det tre ganger for å være sikker på at det ble overhørt. Damen ble neppe skremt da hun aldri hadde sett oss før og sikkert ikke hadde det spor imot at det ble med dette møtet. Dessuten oppsto lette tumulter ved inngangen da selveste Christen Sveaas gjorde sin entré, og plutselig flakset alle restaurantoffiserene rundt ham, restaurantsjef, kjøkkensjef, ja, selv hovmesterinnen vår. De knikset og gjorde seg til, mens vi var overlatt til en fenrik som lurte på hva vi ville ha å drikke. Kanskje en god vin?

Da Christen Sveaas dukket opp var det ikke mangel på bord og servilitet.

– Vann, sa jeg kort. Og skulle til å spørre om de også hadde vonde viner.

Min kone sparket meg på leggen og ville se vinkartet. Jeg smilte anstrengt til den blide fenriken.

– Men jeg foretrekker vann.

– Med kullsyre?

– Springvann.

Et nytt spark.

– Med is.

Jeg kunne se Sveaas fra plassen min. Han så meget lykkelig ut. Han hadde mange venner.

De drakk vin og slapp helt sikkert å sitte på puter for å nå opp til bordet.

Fenriken var tilbake med meny. Hun anbefalte forretter. De er ordentlig gode, det vet jeg. Men jeg skulle slettes ikke ha forrett. Det kunne tolkes som at jeg ga etter og begynte å kose meg. Jeg hoppet grettent over forrettene. Der fikk de, tenker jeg! Det var vel egentlig bare så vidt jeg ville ha noe i det hele tatt, sa kroppsspråket mitt. Min kone så ulykkelig ut, men tok tappert fatt på hovedrettene. Jeg trakk på skuldrene. Hun bestilte for oss begge.

Så kom restaurantsjefen. Blid fra øre til øre. Om alt var i orden? Et kakk mot skinnleggen stoppet svaret mitt. Jeg smilte stivt. Min kone strålte. Det gikk så overordentlig fint, sa hun. Jeg så opp fra min dype sofaplass.

– Hvorfor spiller dere opptak fra en fabrikk over anlegget her? spurte jeg uskyldig.

Et nytt kakk. Hardt denne gang. Restaurantsjefen beholdt smilet.

– Å, du sikter til musikken?

– Musikken?

– Ja, loungemusikken settes sammen spesielt for oss, den er ganske populær, og det håper vi jo siden vi betaler godt for den.

Akkurat da økte new age-lydene, noe som lød som slegger mot skipsbuk – på en seng av svai synth – og overdøvet et øyeblikk den glade latteren fra Sveaas-bordet.

Så kom maten. Den var skrekkelig god, men jeg voktet meg vel. Hver gang hovmesterinnen så i vår retning, passet jeg på å skjære en besk og hevngjerrig grimase. Jeg tenkte ikke på at de tomskrapte fatene og den overdådige dessertbestillingen (jeg elsker desserter) fortalte mer enn ti grimaser.

Jeg kan ikke noe for det, jeg elsker desserter. Da er det vanskelig å legge bånd på seg.

Etter å ha tilbragt en ubehagelig evighet på toalettet i venting på at båsen skulle bli ledig, og dermed stått i veien for herrene som måtte trengte seg ganske brutalt forbi meg for å nå pissoirene, og deretter tilbragt noen ekstra minutter i båsen for å gi eventuelle etternølere inntrykk av at her foregikk tung toalettering og ikke pinglerier fra en skremt pensjonist med pissoirsperre og angst for innsyn fra geskjeftig sideherre. Og så kunne min kone og jeg endelig gå på kino.

I bilen hjem sukket hun lakonisk og sa:

– Jeg håper du er klar over at du er blitt en parodi på en gretten, gammel gubbe.

Da kom jeg på at jeg hadde glemt å kjøpe blomster.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!