Artikkelen er ført i pennen av den prisbelønte journalisten og kommentatoren Nicholas Kristof, som også er en regelmessig bidragsyter til CNN.

Kristof viser til intervjuer han har gjort med en rekke palestinere som har sittet i israelsk fangenskap, samt til menneskerettsrapporter og andre kilder.

Ifølge ham er det «et mønster av utbredt israelsk seksuell vold mot menn, kvinner og til og med barn – begått av soldater, bosettere, avhørere i sikkerhetstjenesten Shin Bet og fremfor alt fangevoktere».

Voldtatt

Under et besøk i Palestina snakket Kristof med 14 palestinske kvinner og menn som fortalte at de regelmessig ble kledd nakne og befølt mens de satt i israelsk fangenskap, at de ble penetrert med ulike gjenstander og at de ble voldtatt av spesialtrente hunder.

Han skriver også om en tidligere omtalt hendelse i Sde Teiman-fengselet, der en palestinsk fange ble utsatt for grov seksuell mishandling av en gruppe fangevoktere.

Da Israels daværende generaladvokat lekket en video av overgrepene til medier, resulterte det i at ni fangevoktere ble pågrepet. Saken mot dem ble senere henlagt, til jubel fra israelske høyrenasjonalister.

– Forvrengte løgner

Israels statsminister Benjamin Netanyahu og utenriksminister Gideon Saar kaller Kristofs anklager grunnløse og varsler nå søksmål mot The New York Times.

– En av de mest avskyelige og forvrengte løgnene som noensinne er publisert mot staten Israel, heter det i en felles uttalelse fra de to, gjengitt av The Times of Israel.

– Jeg har i dag instruert mine juridiske rådgivere til å vurdere de strengeste rettslige skritt mot The New York Times og Nicholas Kristof, skriver Netanyahu i et innlegg på X.

– Vi vil kjempe mot disse løgnene både i opinionen og i retten. Sannheten vil seire, lover Netanyahu.

Aviser kritikken

The New York Times avviser kritikken fra Israel, forsvarer beslutningen om å publisere Kristofs artikkel og fastholder at opplysningene i den ble grundig faktasjekket.

– Uavhengige eksperter ble konsultert gjennom hele prosessen, understreker avisen.

Fortellingene til dem Kristof intervjuet, ble også kryssjekket med rapporter fra menneskerettsorganisasjoner, og i ett tilfelle også med vitneutsagn gitt til FN, heter det.

The New York Times viser også til at Kristof i flere tiår har skrevet om seksuelle overgrep, at han regnes som en av verdens mest anerkjente journalister på området, og at han har vunnet den prestisjetunge Pulitzerprisen to ganger for sitt arbeid.

Det er påfallende at israelerne anklages for det samme som «Silenced no more» avslører: «at de ble penetrert med ulike gjenstander og at de ble voldtatt av spesialtrente hunder», men da i et omfang som trosser beskrivelse.

Det å gjengi en journalists arbeid basert på 14 intervjuer og samtidig fortie eller ikke nevne det enorme arbeidet som Civil Commission har nedlagt, skyldes ikke noen forglemmelse. Det er å fortsette i samme spor som Hamas:

«Omfanget, koordineringen og gjentakelsen av handlingene vitner om et omfattende og systematisk angrep mot sivile, der seksuell vold bevisst ble brukt som et terrorvåpen», konkluderte etterforskningen.

Det utrolige er at 7. oktober ikke ble det samlingspunktet mot bestialitet og overfall på uskyldige mennesker som man skulle tro.

Omfanget er heller ikke allment kjent. Det var hele 5600 terrorister som stormet kibbutzene langs grensen og Nova-festivalen.

Den 300 sider lange rapporten, utarbeidet av Civil Commission – en israelsk frivillig organisasjon opprettet for å dokumentere grusomhetene 7. oktober – beskriver i detalj 13 typer seksuell vold som ble begått under angrepet og mot gislene, blant annet voldtekt, gruppevoldtekt, seksuell tortur og lemlestelse, henrettelser knyttet til seksuell vold, seksuelt misbruk av lik og seksuelle overgrep begått i nærvær av familiemedlemmer.

Den er basert på 430 formelle og uformelle intervjuer, vitneutsagn og møter med overlevende, vitner, tidligere gisler, eksperter og familiemedlemmer.

Dette er et program, avtalt på forhånd. Ikke spontane handlinger. Likevel blir det fortiet.

Men den aktive kampen mot hukommelsen begynte ganske umiddelbart.

Elkayam-Levy, rettsvitenskapsforsker og mottaker av Israel-prisen, sa at hun i kjølvannet av grusomhetene 7. oktober fant seg selv i en situasjon der hun måtte imøtegå benektelsen av forbrytelsene i ulike fora, blant annet i FN.

«Dessverre opplevde vi taushet og benektelse – og en svært rask benektelse – noe som fikk meg til å innse at vi må samle inn bevis så raskt som mulig og opprette et arkiv i henhold til strenge internasjonale standarder», sa hun.

«I to år har vi lyttet til overlevende og vitner, grundig undersøkt bevisene og konfrontert materiale som ofte er ufattelig», bemerket Elkayam-Levy i rapporten.

«Vi har arbeidet for å bevare dette beviset i et eget krigsforbryterarkiv, for å sikre at deres stemmer blir hørt og at verden får vite hva som skjedde. Rapporten avslører at seksuell vold var en bevisst strategi, utført med eksepsjonell grusomhet.»

Norge har omfavnet fortielseskulturen. Og den går helt til topps. Når Støre mottar kongeparet på sitt nye kontor, går de over plassen laget av den palestinske kunstneren Jumana Manna, som kalte Nova-festivalens mordere for «kreativ motstand».

Det er samme mentalitet som preger NTNU-professor Bassam Hussein, som kalte 7. oktober-massakrene i Israel «det vakreste øyeblikk i dette århundret».

Mange har forsvart ham ut fra retten til ytringsfrihet.

I virkeligheten er dét et ja til glemsel og fortrengning.

Men vår viktigste beslutning etter Holocaust, var at vi aldri skulle glemme.

Palestinsk kunstner som hyllet «motstanden» 7. oktober, utsmykker Regjeringskvartalet