Svaret ligger i tre ubehagelige sannheter.

Hadde dette vært et hvilket som helst annet folk som reiste seg mot tyranni, ville norske avisforsider ryddet plass hver eneste dag. Lederartiklene ville hyllet motet, og politikerne ville kappes om å vise støtte. Men når iranerne kaster mullaene på dør, møtes de av en merkelig, avmålt taushet.

Hvor er begeistringen?

Akkurat nå skjer det vi har blitt fortalt var umulig. Et helt folk reiser seg mot et av verdens mest brutale islamistiske regimer. De brenner slør, de kaster ut presteskapet, og de roper på frihet. I en normal verden ville dette vært århundrets gladsak. Norske redaktører burde vært over seg av glede.

I stedet opplever vi en pressestand som virker… forvirret. Usikker. Nesten litt skuffet.

Årsaken til denne manglende entusiasmen er sammensatt, men den kan kokes ned til tre faktorer som norske medier sliter enormt med å fordøye:

Islam, Trump og Israel.

Når «de undertrykte» forkaster islam

Det første problemet for norske journalister er at opprøret i Iran ikke bare er politisk. Det er et kulturelt og religiøst oppgjør.

I årevis har norske medier fortalt oss at islam er en sårbar minoritetsreligion som må beskyttes mot kritikk. Vi har blitt opplært til at all kritikk av islam er «fremmedfiendtlighet» eller rasisme.

Når det iranske folket nå fyller gatene og roper slagord mot selve prestestyret og den islamske ideologien, krasjer dette totalt med det norske narrativet. Her ser vi «brune mennesker» – de som etter den norske venstresidens logikk skal være ofre for vestlig imperialisme – som trygler om vestlige verdier og forkaster islamismen.

Det passer ikke inn i skjemaet. Det skaper kortslutning i redaksjonene. For hvordan skal man støtte et folk som hater den ideologien norske kommentatorer har brukt tiår på å hvitvaske?

Trump-derangement-syndromet

Det andre hinderet for norsk jubel er Donald Trump.

Hvis mullaene faller, vil det være en direkte konsekvens av Trumps harde linje. Det var han som skrotet atomavtalen, det var han som strammet sanksjonene, og det var han som nylig bombet regimets atomanlegg.

For en samlet norsk presse, som har bygget sin identitet på at Trump er en inkompetent klovn og en fare for verdensfreden, er dette en umulig pille å svelge.

Hvis Trump lykkes med å frigjøre Iran der Obama og Biden feilet med sin ettergivenhet, rakner hele verdensbildet til kommentariatet i Akersgata. Derfor er det bedre å tone ned det som skjer. Bedre å fokusere på «kaos» og «eskalering» enn å innrømme at den forhatte presidenten kanskje hadde rett.

Israel-spøkelset

Til sist har vi elefanten i rommet: Israel.

Benjamin Netanyahu har i årevis vært en av de få stemmene som tydelig har skilt mellom det iranske folket og det iranske regimet. Han har snakket direkte til folket i Iran og støttet deres frihetskamp.

Norske medier, som med få unntak har en inngrodd antipati mot Israel, sliter med å finne sin plass. De kan ikke fordra tanken på at Israels erkefiende faller, hvis det samtidig betyr en seier for israelsk sikkerhetspolitikk.

Perserne fortjener bedre

Imens står det persiske folket alene. Et stolt, høyt utdannet og kulturelt rikt folkeslag som vi i Norge kjenner som fantastiske bidragsytere til samfunnet vårt. De kjemper sin livs kamp.

De roper «Javid Shah» – Leve kongen – og drømmer om tiden før mørket senket seg i 1979. De fortjener vår fulle, uforbeholdne støtte. De fortjener forsider, de fortjener applaus, og de fortjener at vi ser dem.

Men så lenge norske medier er mer opptatt av å beskytte islam, hate Trump og mistenkeliggjøre Israel, vil iranernes rop om frihet fortsette å bli møtt med en pinlig, lunken taushet.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.